Redigerer Digitale skiller (avsnitt)

== Utfordringene ved digitale skiller ==

Hvis digitale skiller bygger på forskjeller i digital kompetanse så bør man også klare å måle ulikheter i denne kompetanseformen. I ITU Monitor (Kløvestad og Kristiansen 2004 og Erstad med flere 2005) forsøker man på dette. Hovedproblemet med denne type undersøkelser er imidlertid at de ikke kommer klart frem hvilke læringsaktiviteter eller kompetanseform som er mest verdifull. Dette ser vi når for eksempel ”avanserte anvendelsesområder” først og fremst blir relatert til bruk av avansert programvare som videoredigering osv. Likeledes blir skriving i et tekstbehandlingsprogram definert som en enkel IKT-aktivitet, men dette kan jo godt være en avansert læringsaktivitet. Hovedproblemet er at IKT-bruken er adskilt fra læringsaktiviteten i målingen. Dermed får man ikke noe godt inntrykk av den pedagogiske og faglige bruken av IKT som det er mest interessant å vite noe om. Slik risikerer man å relativisere teknologibruken og gjøre den ensidig positiv. 

De lærere som primært kobler digitale skiller til sosial ulikhet vil kunne la være å bruke datamaskiner for å skape mest mulig «rettferdige» læringsvilkår for sine elever. Prinsipielt sett vil bruk av datamaskinen i skolen bare bli rettferdig når alle elever har like god tilgang til utstyret både på skolen og hjemme. En slik likhetstenkning legger et press mot at alle elever bør ha tilgang til maskiner i skolen (og helst hjemme i tillegg) eller så må man la være å bruke datamaskin. Med den store satsningen på bærbare maskiner ser man nå at man begynner å tilrettelegge for daglig tilgang. En problemstilling blir da om skolen kan kompensere for at noen elever i liten grad har tilgang til eller bruker PC hjemme. Man kunne tenke seg at man hadde en ambisjon om å bringe alle elevene opp til en viss minimumskompetanse uavhengig om det bidrar til å forsterke forskjellene mellom elevene eller ikke. En annen tendens vi ser er at elever som ikke har maskiner hjemme får tilbud om å bruke maskiner på skolen når skoledagen er over (eksempel på skole) (Baltzersen 2007).

Man kan allikevel spørre seg om det blir utopisk å tro at man skal klare å utjevne de digitale skillene helt. Noen elever vil alltid være flinkere enn andre til å bruke data. Alle elever bør imidlertid få opplæring i relevant programvare de skal bruke i undervisningen. De datakyndige vil kunne ha enda større fordeler hvis det ikke blir gitt tilstrekkelig opplæring. Det er også interessant at de som er mest datakyndige ikke nødvendigvis er de som er mest faglig flinke (Schofield og Davidson 2003). Mer bruk av datamaskiner i undervisningen vil derfor kunne bidra til å synliggjøre flere ulike former for kompetanse i klassen.

 [[Image:Systems_thinking_about_the_society.svg|thumb|]]
Det er også vanskelig og unngå å tenke samfunnsøkonomi og oppfatninger som en utfordring i denne sammenheng. Media forteller stadig om nedskjæringer og kutt til skoleverket, samt problematikken og urettferdigheten ved at elever bør ha egne pc’r hjemme for å imøtekomme krav om bruk av digitale verktøy i undervisningen. Det vil her meget mulig bli et digitalt klasseskille på grunn av privatøkonomien i de norske hjem er av stor variasjon. Videre skrives det om hvor viktig det er å innføre digital kompetanse blant elever på alle skoler innen alle fagfelt. Det er også legt storvekt på dette i læreplanene, lagt frem av (departementet). Enkelte vil nok oppfatte det at alle har datautstyr hjemme, selv om sannheten fortsatt er at dette ikke helt er tilfellet. Utsagn som: «Alle som er interessert har hjemme PC, og de som ikke har det er ikke interessert i å delta i den digitale verden». eller «En ny PC koster da ikke noe, nesten.» Dette er utsagn som faktisk eksisterer blant nordmenn, og da kan vi klart se at det må bli klasseskiller med disse tanker og holdninger.

En del av de som jobber innenfor den norske skolen, opplever sannsynlig bruk av digitale verktøy som en større belastning. Med dette tenker vi på den arbeidsmengde og tilgjengelig tid, samt tilgangen til midler og utstyr for å gjennomføre undervisning. Med begrenset tilgjengelig tid og utstyr kan det være vanskelig å gjennomføre undervisning på en slik måte at det er i tråd med de krav som er beskrevet i kunnskapsløftet. Bakgrunnen for dette kan være at de er usikre på bruk av programmer, og hvordan de tilrettelegger dette i undervisningen. I tillegg til dette kan det være tilliten til det digitale utstyret. Det er jo slik at for eksempel datamaskiner av og til ”krasjer”, og dette kan i en undervisning spolere mye av den planlagte timen. Et annet moment er lærernes tekniske kunnskaper om å reparere problemene som oppstår. Ofte er dette for noen en enkel software konflikt, men det kan virke skremmende å prøve å gjøre noe med det, når feilen dukker opp. Det vil også bruke av den tiden som skulle ha vært brukt til undervisning. Elever kan bli, som en følge av problemet, urolige og dette blir en tilleggsbelasting for den som skal håndtere både digitale verktøy og elevenes fokus i timen. Det man kan erfare som en følge av disse problemene er at lærere ikke tar i bruk digitalt utstyr, fordi de ikke har tillit til at det fungerer. En annen tilnærmet lik situasjon er når elever skal arbeide på egne eller skolens maskiner. Det kan også oppstå problemer, slik at elevene ikke får arbeidet med det de skal når det blir feil på utstyret. Dette er et til tider stort uro moment for den enkelte elev. Arbeidet som skulle vært gjort blir utsatt og fører til forargelse og tap av fokus på arbeidsoppgaven. Som et resultat av disse temaene, velger kanskje mange lærere å la digitale verktøy være utelatt i undervisningstiden. Det de da kan gjøre er at de tar utskrifter, som deles ut til elevene. Slike historier kan vi høre fra en del skoler og vil medføre digitale skiller mellom skoleklasser og lærere ved den samme skolen.

Hvordan kan vi se for oss den fremtidige kvaliteten i undervisningen opprettholdes og utbedres med de midler som tilføres skoleverket.(mer om dette)

Faren ved å godta elevenes kunnskapsforskjeller, er at dette da mulig kan fungere som hvilepute for den videre læringen. Det vi her legger i begrepet ”hvilepute” er at de som da skal legge til rette for undervisning, og utjevning av digitale skiller, slår seg til ro med at det alltid vil være kunnskapsforskjeller blant elevene. Med bakgrunn av dette vil man muligens ikke vektlegge, den gode tanke om læring og utvikling for alle, nok for å tilrettelegge for at elevenes kunnskaper heves til et ønsket nivå, fordi man da har slått seg til ro med at det ikke er mulig at alle elevene kan bli like flinke i bruk av digitale verktøy. Et annet bilde av hvileputen kan være at enkelte lærere fraskriver seg ansvaret for elevenes digitale kunnskapsutvikling. Dette kan begrunnes med at på grunn av skolens digitale utstyr er det ikke noe de kan gjøre. Det digitale utstyret er ikke tilstrekkelig godt nok, eller at det er mangel på tilgang til dette. Holdningene lærerne kan være i fare for å ha, vil derfor få følger for elevenes utvikling og bidra til å skape digitale skiller.