Redigerer Det prerafaelittiske broderskap (avsnitt)

== Broderskapets begynnelse ==
=== Grunnleggelsen ===
[[Fil:Dante Gabriel Rossetti - The Bower Meadow.jpg|thumb|''The Bower Meadow'' av Gabriel Dante Rossetti, 1872.]]
Navnet på bevegelsen oppsto (ifølge Holman Hunt) da han og Millais var kunststudenter og kritiserte Rafaels siste store maleri ''Forklarelsen'' (1516–1520). Andre studenter mente at de da måtte være prerafaelitter.

Det Prerafaelittiske Broderskap ble grunnlagt i huset til John Millais' foreldre, ved Gower Street i [[London]] i [[1848]]. Ved det innledende møtet var John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti og William Holman Hunt til stede. Hunt og Millais var studenter ved Royal Academy. De hadde tidligere møtt i uformelle og løse sammenhenger i en skisseforening som ble kalt for «Cyclographic Club». Den karismatiske Rossetti var en elev av [[Ford Madox Brown]] og hadde møtt Hunt etter å ha sett Hunts maleri ''The Eve of St Agnes'' som var basert på et dikt av [[John Keats]]. Ved selv å være en strebende poet ønsket Rossetti å knytte forbindelsene mellom romantisk poesi og billedkunsten.

I løpet av høsten var ytterligere fire medlemmer blitt med og dannet et fast broderskap på syv menn. Disse var [[William Michael Rossetti]] (Dante Gabriel Rossettis bror), [[Thomas Woolner]], [[James Collinson]] og [[Frederic George Stephens]]. Ford Madox Brown ble invitert med, men han ønsket selv å forbli uavhengig. Han forble dog tett knyttet til gruppen. Noen andre malere og billedhoggere var også tett assosiert, blant annet [[Charles Allston Collins]] og [[Alexander Munro]], men de måtte holde sin forbindelse til broderskapet skjult for medlemmene av Det engelske kunstakademiet.

=== Tidlige doktriner ===
Det var William Rossetti som i 1848 formulerte Det prerafaelittiske broderskaps målsetninger  i fire teser:
* Å ha en genuin ide å uttrykke.
* Å studere naturen nøye slik at man vet hvordan den skal uttrykkes.
* Å sympatisere med hva som er direkte, seriøst og hjertefølt i tidligere kunst for å kunne utelukke hva som er konvensjonelt, selvhøytidelig og som er lært utenat.
* Og mest uunnværlig av alt, å skape gjennomført gode bilder og skulpturer.

Disse prinsippene var bevisst udogmatiske ettersom Broderskapet ønsket å fremme det personlige ansvaret til den individuelle kunstneren til selv å avgjøre egne ideer og metoder for avbildning. Influert av [[romantikken]] mente de at frihet og ansvar ikke kunne deles. I tillegg var de spesielt fascinert av middelalderens kultur og mente at den eide en egen åndelighet og kreativitet som hadde gått tapt i senere århundrer.

I praksis var det tre emneområder som prerafaelittene tok utgangspunkt i: for det første var det kristne doktriner og middelalderens liv, for det andre var det scener fra samtidens liv, noe som uttrykte moralske verdier av religiøs overbevisning, og for det tredje var det scener fra litteraturen, spesielt [[William Shakespeare|Shakespeare]], romantiske legender og samtidslyrikere som John Keats, [[Alfred Tennyson|Lord Tennyson]] og [[Coventry Patmore]].

=== Mellom middelalder og realisme ===
[[Fil:John William Waterhouse The Lady of Shalott.jpg|thumb|300px|Romantisk og samtidig realistisk middelaldermotiv, ''The Lady of Shallot'', av [[John William Waterhouse]], 1888, basert på et dikt av [[Alfred Tennyson]].]]
Vektleggingen på middelalderkulturen måtte nødvendigvis kollidere med [[Realisme (kunst)|realismen]] som framkom som en konsekvens av å studere naturen oppmerksomt. I prerafaelismens første periode mente medlemmene at de to interessene kunne opprettholdes friksjonsfritt, men i senere år ble bevegelsen delt i to retninger. Den realistiske siden ble ledet av Holman Hunt og Millais, mens middelaldersiden ble ledet av Rossetti og hans disipler [[Edward Burne-Jones]] og William Morris. John Ruskin kalte dette skillet for ''de prosaiske og de poetiske retningene''. Dette skillet var aldri absolutt ettersom begge retningene mente at kunsten i sin karakter var åndelig. De mente oppriktig at deres [[idealisme]] sto i opposisjon til den [[Materialisme|materialistiske]] realismen som [[Gustave Courbet]] og senere [[impresjonismen]] representerte.

=== Kunstens ånd ===
Rossetti reiste senere til kontinentet sammen med Holman Hunt for å studere samtidens [[Frankrike|franske]] kunst. Møtet med den franske realismen skapte ikke annet enn avsky hos Rossetti. Fra [[Paris]] skrev han til sin bror William Rossetti: «''Bortsett fra et par malerier med et visst primitivt talent er [[Eugène Delacroix|Delacroix]] helt og holdent forskrekkelig, men her nesten tilber de mannen''!»

Også Holman Hunt søkte en spirituell ånd og det umiddelbare og nærmest mystiske, udefinerbare i kunsten: «''Kunst er kjærlighet... et vakkert motiv er i seg selv en uutgrunnelig glede som med ubeskrivelig makt tvinger oss mot renhet og mildhet, og å gjengi dette er en like stor oppgave for en maler som det som utover dette kan finnes av undervisning eller oppdragelse i maleriet''».<ref>Begge sitat, ''Konstens värld'', Göteborg, 1977. Side 1514.</ref>

John Ruskin hevdet at Holman Hunt og de andre prerafaelitter hadde oppnådd en «''absolutt og komprimissløs sannhet''». Men like lite som andre kunstnere og andre epoker fortalte sannheten, var også prerafaelittenes «sannhet» kun en ny form for visjon.

=== Detaljenes mangel på fokus ===
[[Fil:William_Holman_Hunt_-_The_Awakening_Conscience_-_Google_Art_Project.jpg|thumb|300px|[[William Holman Hunt]]s ''Den våknende samvittighet'', 1853, er ikke bare i overensstemmelse med prerafaelittenes idealer, men også et av de svakere verkene. Det er et moralistisk verk. Kvinnen som ikke bærer ring er mannens elskerinne og avbildet i det øyeblikk hun innser sin synd. Maleriets detaljer er realistiske, men ikke dets perspektiv og proporsjoner. I tillegg har mannens anatomi og kjolens tekstur blitt kritisert.<ref>Januszczak, Waldemar: Berømte malerier – hvordan ble de malt? Oslo 1982. Side 93:  «Tegneferdigheten virker slett når bildet ses på avstand. Hunt hadde vanskeligheter med å plassere mannens armer, spreilrefleksene virker forvirrende og foldene i kvinnens kjole er lite oppfinnsomme».</ref>]]
Naturen var prerafaelittenes dogme, men deres natur var ingen realistisk gjengivelse av naturen, men en form for uvirkelig hyper-virkelighet. Mengden av detaljer fjerner et samlende fokus i komposisjonen, og virker som sådan forstyrrende for øyet, iallfall for dagens publikum. Alt i det prerafaelittiske maleriet skinner ''for'' klart, og delene overskygger helheten slik det også kan være i et ukomponert [[fotografi]]. <!-- Kameraet er virkelighetens passive tjener. -->

For vår tids publikum er det fotografiske bildet dagligdags, men effekten av prerafaelittenes hyper-realistisme ble oppfattet annerledes i deres samtid. Samtiden jublet over oppfinnelsen av fotografiet og dets prerafaelittiske kvalitet og presisjon selv om det ennå manglet farger. Forbindelsen mellom prerafaelittene og fotografiet er grunnleggende, og går dypere enn den dokumenterte bruken av fotografi som Rossetti, Madox Brown og Millais benyttet: De første kunstfotografer adopterte bevisst prerafaelittiske temaer.<ref>{{Kilde www |url=http://www.libfl.ru/pre-raph/ |tittel=The Pre-Raphaelites photographs exhibition |besøksdato=2007-03-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070205113657/http://www.libfl.ru/pre-raph/ |arkivdato=2007-02-05 |url-status=død }}</ref>

=== Fargenes holdbarhet ===
I forsøket på å gjenopplive italiensk quattrocentos fargeglans og lysstyrke, utviklet Hunt og Millais nye teknikker for å bevare fargene best mulig. Den gamle mester Joshua Reynolds hadde eksperimentert med ulike teknikker, men hans tålmodighet sto ikke i forhold til hans innsats. Reynolds var beryktet for å blande [[voks]] i malingen, blande fernisser med ulik tørketid, eller pigmenter som gikk dårlig sammen. Resultatet var at Reynolds malerier gikk i oppløsning allerede i hans egen levetid. [[Thomas Gainsborough]] ble tilsvarende kritisert for å benytte altfor tynn maling, noe som ga en effekt som var «altfor lik akvarellmaling til å være tilfredsstillende for et stort maleri».<ref>Januszczak, Waldemar: ''Berømte malerier – hvordan ble de malt?'' Oslo 1982. Side 92.</ref>

Spesielt Hunt var teknisk godt skolert og omhyggelig i sitt valg av materialer. Han la stor vekt på holdbarhet og forkastet alt som var mangelfullt. Han fulgte nøye eksperimentene til [[kjemi]]keren George Field. Han fant ut at et tyktflytende medium sammensatt av valmueolje og kopalharpiks krympet lite under tørkingen. Hunt brukte nye pigmenter som smaragdgrønn som først ble lagd i [[1814]]. Generelt søkte Broderskapet rene, ubrutte farger. Rossetti, som beundret Botticelli, fulgte Ford Madox Brown i sin fargebehandling, men med enda større kontraster i toneklangene og lot fiolett og blått dominere.

Broderskapet diskuterte hvordan de best kunne revolusjonere malerkunsten og delte erfaringer om materialer og teknikker. Hunt og Millais utviklet en teknikk hvor de malte en tynn glasur av pigment over en våt hvit grunning. Dette var en måte å holde på fargens glans, dens gjennomsiktighet og klarhet. Ikke minst var det en reaksjon mot den utstrakte bruken av brune asfaltfarger (bitumen eller asfalttjære) som Reynolds, David Wilkie og Benjamin Robert Haydon hadde hatt for vane, noe som gjorde maleriflaten utstabil og samtidig ga den en skitten mørkhet, noe prerafaelittene avskydde.