Redigerer Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet (avsnitt)

== Historie ==
[[File:Lakhva1926.jpg|thumb|Landsbyen [[Lakhva]] (nå del av [[Brest voblasts]], Belarus) var en typisk ''[[shtetl]]'' i det jødiske bosettingsområdet. Noen få av landsbyens over 2000 jødiske innbyggere overlevde andre verdenskrig.]]
=== Bakgrunn ===
Bosettingsområdet ble etablert på slutten av 1700-tallet etter at store deler av [[Polen-Litauen]] ble innlemmet i Det russiske keiserriket. Jøder hadde bodd i dette området siden 1300-tallet.<ref name="Grosfeld2013" /> Mange jøder hadde forlatt Vest-Europa og slått seg ned lenger øst i det som lenge var et friområde for jødene. I Polen-Litauen fikk jødene nokså fritt dyrke sin religion, praktisere sine skikker og bruke eget språk. Jødene var sjelden gårdbrukere og heller ikke adel, men sto i en mellomposisjon i samfunnet.<ref name=":0" /> 

Fra rundt år 1500 fikk ikke jøder adgang til [[Storfyrstedømmet Moskva]] (Russlands forløper) på grunn av antisemittiske forestillinger hos myndighetene og hos lokalbefolkningen, og intoleranse overfor andre religioner. Antisemittismen ble blant annet begrunnet med kjetteri angivelig spredt av litauiske jøder. Da russiske styrker erobret [[Polatsk|Polotsk]] i 1563 sørget [[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]] for å tvangsdøpe jødene i byen. Tsar [[Aleksej I av Russland|Aleksej]] fordrev jøder fra polsk-litauiske byer holdt en periode av russiske styrker. <ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=8 The ‘Pale of Settlement’: a Particular Form of Separation of the ‘Own’ and the ‘Alien’ in the Russian Empire 186|url=https://brill.com/display/book/9789004392427/brill-9789004392427_010.xml|utgiver=Brill|oppslagsverk=The Representation of External Threats|dato=2019-02-05|besøksdato=2023-09-19|isbn=978-90-04-39242-7|side=186–203|doi=10.1163/9789004392427_010|språk=en|fornavn=Anna|etternavn=Abalian}}</ref><ref name="Grosfeld2013" /><ref name=":0" /> Før den omfattenden russiske ekspansjonen vestover bodde det svært å jøder i Russland og jødene hadde i flere omganger blitt fordrevet blant annet av [[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]], [[Katarina I av Russland|Katarina I]] og [[Anna av Russland]]. Fra 1500-tallet av var jøder utestengt fra Moskva-staten som i liten grad tolererte andre religioner. Under [[Peter I av Russland|Peter den store]] innvandret en del jøder særlig til [[Lillerussland]]. Peter den store slapp inn en del jøder som ledd i sitt prosjekt for modernisering av Russland.<ref name="Grosfeld2013" /><ref name=":0" />

=== Etablering ===
Etter [[Polen-Litauens tre delinger|Polens tre delinger]] samt [[Wienerkongressen|Wienkongressen]] i 1815 ble verdens største jødiske samfunn en del av Russland.  Ved Polens første deling i 1772 annekterte keisserriket deler av det som på 1900-tallet ble det moderne [[Belarus]] der det var en betydelig jødisk befolkning. Jødene der ble definert som kjøpmenn og småborgere noe som medførte at de ikke kunne bo på landet eller reise uten spesiell tillatelse. Denne bestemmelsen gjaldt alle kjøpmenn og småborgere, og var i utgangspunktet ikke antisemittisk (i Russland var alle unntatt adelen underlagt strenge reise- og bosettingsrestriksjoner). Mange jøder søkte tillatelse til å slå seg ned i det sentrale Russland hvorpå lokale kristne klaget til Katarina den store om økt konkurranse fra «de fremmede». På bakgrunn av dette utstedte [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] i 1791 et [[dekret]] som fastsatte jødenes bosted til fire vestlige provinser (''[[gubernija]]''): [[Polatsk]], [[Mahiljow]], [[Guvernementet Jekaterinoslav|Jekaterinoslav]] og [[Guvernementet Taurida|Taurida]]. Historiske bodde det jøder bare i de to nordlige av disse provinsene. De to sørlige provinsene inngikk i [[Novorossija]] og i Krim som var tynt befolket og Katarina ville bruke jødiske bosettere til å utvikle området og der fikk jøder også lov å kjøpe jord.<ref name="Grosfeld2013" /><ref name=":0">{{Kilde bok | utgivelsesår = 2017 | tittel = Russiske imperium | isbn = 9788202548926 | forlag = Cappelen Damm akademisk | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020033148071 | forfatter=Mjør, Johan Kåre }}</ref> 

Etter Polens andre deling ble det lovbestemte bosetningsområdet utvidet i nye provinser vestover: [[Guvernementet Minsk|Minsk]], [[Guvernementet Volynia|Volynia]] ([[Volhynia]]), [[Guvernementet Podolia|Podolia]], [[Guvernementet Kiev|Kiev]] (dagens [[Kyiv]]), Tsjernihiv, og [[Guvernementet Novgorod|Novgorod]]. Etter Polens tredje deling i 1795 ble bosetningsområdet utvidet ved et nytt dekret fra Katarina, men bare deler av nylig annekterte områder ble inkludert: [[Guvernementet Vilna|Vilna]] ([[Vilnius]]-området) og [[Guvernementet Grodno|Grodno]]. Dekretet av 1795 utelukket dermed jøder fra store deler av [[Latvia]], hvor det tradisjonelt bodde mange jøder. Katarina visste lite om de erobrede områdene og sendte sine etterretningsfolk til å undersøke områdene. Før hun fikk særlig informasjon om områdene valgte hun å etterkomme ønsket fra kristne russiske kjøpmenn om å holde jøder unna det sentrale Russland. Det pålagte bosetningsområdet ble effektivt håndhevet. Det ble blant annet brukt militærmakt  til å fordrive jøder fra områder utenfor bosetningsområdet, til dels på en brutal måte.<ref name="Grosfeld2013" />

=== Utvikling ===
[[File:Jewish musicians of Rohatyn (west Ukraine).jpg|thumb|[[Klezmer]]-gruppe i [[Rohatyn]] (foto 1912), nå i det vestlige Ukraina.]]
Det jødiske statuttet av 1804 hadde til hensikt å integrere jødene i større grad. Statuttet definerte hvilken stand jødene hørte til og åpnet for at de kunne gå på russiske skoler gitt at de brukte russisk, polsk eller tysk. Jødene fikk med stauttet beholde en omfattende autonomi med egne styringsordninger (''kahal''- eller [[kehilla]]-systemet), samtidig ble det jødiske bosettingsområdet, etablert ved delingen av Polen, stadfestet. På 1840-tallet fikk jødene forbud mot å bosette seg nær grensen mot nabostatene i vest. Bosettingsområdet ble fullt formalisert ved lov (tidligere bare som dekret) i 1835 under [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]]. Jødiske menn ble fra 1827 innkalt i russisk militærtjeneste, noe som medvirket til å bryte opp segregeringen fra samfunnet forøvrig. Kahal-institusjonen ble avviklet i 1844. Under Aleksander 2 fikk jødene på 1860-tallet betydelig større frihet.<ref name=":0" /> I 1865 fikk jøder slå seg ned i Moskva; i 1891 ble {{formatnum:20000}} jøder deportert fra Moskva til bosetningsområdet. I 1882 ble flere hundretusen jøder som bodde på landet tvunget til å flytte til byer.{{Sfn|Mitchell|2018|s=56}}

I 1804 fikk jødene lov til å bosette seg i det sørlige Ukraina langs [[Svartehavet]] og på [[Krim]] - områder som på 1700-tallet var erobret fra det osmanske riket. [[Odessa]] fikk etter hvert et stort jødisk samfunn. [[Tsaren]] annekterte i 1812 Bessarabia og lot jøder bosette seg der.<ref name="Arad">Arad, Y. (2009). ''The Holocaust in the Soviet Union''. University of Nebraska Press.</ref>

Wienerkongressen skapte Kongedømmet Polen, eller [[Kongress-Polen]], som en ny politisk-administrativ enhet under den russiske tsaren. I 1818 ble Bessarabia lagt under Moskva. Det fastsatte bosetningsområdet ble utvidet til disse territoriene. Loven utformet under [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] bestemte at jødene måtte bo innenfor området, fikk ikke lov til å bo på landet og fikk ikke eie jord. Disse bestemmelsene besto til [[Den russiske revolusjon|den russiske revolusjonen]] i 1917.<ref name="Grosfeld2013" /> Det var restriksjoner på andel jøder som fikk ta utdanning: For eksempel ble det i 1886 satt en grense på 10 % jøder i høyere utdanning og enkelte institusjoner var helt stengt for jøder. Det var praktisk talt ingen blandingsekteskap før 1917.<ref name="Pinkus">Pinkus, B. (1988). ''The Jews of the Soviet Union: the history of a national minority'' (Vol. 62). Cambridge University Press.</ref> Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis oppløst under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Encyclopedia of the Holocaust|etternavn=Rozett|fornavn=Robert|etternavn2=Spector|fornavn2=Shmuel|utgiver=Routledge|år=2013|isbn=1-57958-307-5|utgivelsessted=New York|ref=Encyclopedia|kommentar=with [[David Cesarani]] og David Silberklang}}</ref><ref name=":2">{{Kilde artikkel|tittel=Constructing Interethnic Conflict and Cooperation: Why Some People Harmed Jews and Others Helped Them during the Holocaust in Romania|publikasjon=World Politics|doi=10.1017/S0043887110000274|url=https://muse.jhu.edu/article/418632|dato=2011|fornavn=Diana|etternavn=Dumitru|etternavn2=Johnson|fornavn2=Carter|serie=|språk=en|bind=63|hefte=1|sider=1–42|issn=0043-8871|besøksdato=2023-09-19}}</ref>

Fra 1791 til 1835, og fram til 1917, var det forskjellige endringer av grensene for Pale, slik at enkelte områder var ulikt åpen eller helt stengt, slik som i [[Kaukasus]].{{tr}} I perioder var det forbudt for jøder å bo i jordbrukssamfunn eller i bestemte byer, som [[Kiev]], [[Sevastopol]] og [[Jalta]], og de ble tvunget til å flytte til små provinsbyer, noe som fostret framveksten av ''[[shtetl]]er''.{{tr}} Jødiske handelsmenn av første laug, mennesker av høyere eller spesiell utdannelse, kunstnere eller kunsthåndverkere, soldater, innrullert i henhold til rekrutteringsloven av 1810, og deres etterkommere hadde rettigheten til å bo utenfor Pale.{{tr}} I en del perioder ble det gitt særskilte dispensasjoner for å jøder å bo i de større byene, men disse var få, og flere tusen jøder ble forvist til Pale fra [[St. Petersburg]] og [[Moskva]] så sent som i 1891.{{tr}}

=== Etter 1917 ===
[[File:Dębicki To the Cheder.jpg|thumb|«På vei til skolen» (''kheyder'', en jødisk grunnskole), maleri av [[Stanisław Dębicki]] (1866-1924)]]
{{se også|Den russiske revolusjon|Sovjetunionen}}
Det lovbestemte bosetningsområdet besto til [[Den russiske revolusjon|den russiske revolusjonen]] i 1917. [[Den russiske provisoriske regjering]] avskaffet bosetningsområdet sammen med andre diskriminerende regler i riket, noe som utløste migrasjon innenfor Russland. En stor del av migrasjonen etter 1917 var til regionale sentra som Moskva, [[St. Petersburg]], [[Kharkiv|Kharkov]] og [[Odessa]]. I 1939 hadde Moskva og Leningrad (St. Petersburg) nær 5 % jødisk befolkning.<ref name="Grosfeld2013" /><ref name=":4" /> Frigjøringen av jødene førte til økende integrasjon eller assimilering for eksempel ved at stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jødene fikk anledning til å ta høyere utdanning og i Ukraina og Hviterussland var i 1939 halvparten eller mer av leger, tannleger og farmasøyter jøder. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, ble jødene i Sovjetunionen trukket inn i samfunnslivet på linje med andre.<ref name=":1" /><ref name=":2" /> [[Lenin]] motarbeidet både jødisk nasjonalisme og antisemittisme i Sovjetunionen. Under [[Stalin]] ble diskusjon om jødenes situasjon ansett som anti-sovjetisk.<ref>Stampfer, S. (2016). Patterns of Internal Jewish Migration in the Russian Empire. In ''[https://doi.org/10.4324/9781315036205 Jews and Jewish life in Russia and the Soviet Union]'' (pp. 28-47), redigert av Yaacov Ro'i. Routledge.</ref>

I mellomkrigstiden var det rundt 10 % blandingsekteskap i den ukrainske delen av bosettingsområdet og 20 % i den russiske. I 1939 oppga over halvparten av jødene russisk som morsmål, mot 25 % i 1926.<ref name="Pinkus" /> I 1939 oppga 10 % av jødene i Sovjetunionen seg som religiøse (mot 57 % i befolkningen samlet). Jøder utenfor det opprinnelige bosetningsområdet var mer integrert i majoritetssamfunnet, hadde større andel blandingsekteskap og var bedre utdannet enn jøder i bosetningsområdet hvor jødene var overrepresentert i lavere sosiale lag.<ref name=":4" />

Ved oppløsningen av keiserriket ble statene [[Andre polske republikk|Polen]], Latvia og Litauen etablert. Polens østligste deler inngår fra 1945 i [[Belarus]]. I 1939 hadde Polen omkring {{formatnum:350000}} jødiske innbyggere for det meste i hovedbyene Warszawa, [[Grodno]], [[Białystok]], [[Krakow]], [[Lviv]], [[Pinsk]] og [[Lublin]]. I flere byer i Polen var 30 til 50 % av innbyggerne jødiske.<ref>Sterling, E. J. (Ed.). (2005). ''Life in the Ghettos during the Holocaust.'' Syracuse University Press.</ref>

===Holocaust===
{{utdypende|Holocaust}}
Etter [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]] i 1941 kom store deler av det tidligere bosetningsområdet raskt under tysk kontroll. I 1941 bodde fortsatt 70 % av sovjetiske jøder i det opprinnelige bosettingsområdet. Holocaust begynte og foregikk stort sett i disse erobrede områdene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Holocaust in the Soviet Union|publikasjon=Shofar|doi=10.5703/shofar.29.1.184|url=https://www.jstor.org/stable/10.5703/shofar.29.1.184|dato=2010|fornavn=Maarten|etternavn=Pereboom|serie=1|bind=29|sider=184–187|issn=0882-8539|besøksdato=2023-09-19}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Rehearsing for Murder: The Beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/12.1.3|url=https://doi.org/10.1093/hgs/12.1.3|dato=1998-01-01|fornavn=K.|etternavn=Kwiet|serie=1|bind=12|sider=3–26|issn=8756-6583|besøksdato=2023-09-19}}</ref><ref name=":3" /><ref name=":4">Zvi Gitelman (2004): Soviet Jewry on the Eve of the Holocaust: A Social and Demographic Profile by Mordechai Altshuler. ''The Russian Review'', 63(2): 351-353.</ref>