Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

=== Avtaler om deling ===
[[Fil:Leopold I of Habsburg.jpg|thumb|170px|''Portrett av Leopold I, tysk-romersk keiser'' (1640–1705). Ukjent maler.]]
Den første [[Haag-traktaten (1698)|avtale om deling]], signert av den franske [[Camille d'Hostun, duc de Tallard|hertugen av Tallard]] og den engelske [[William Bentinck, 1. jarl av Portland|jarlen av Portland]] den 26. september 1698 og ratifisert den 11. oktober. Avtalen allokerte Napoli og Sicilia, havnene i [[Toscana]], Finale, og den [[Baskerland|baskiske]] provinsen [[Gipuzkoa]] til den franske arveprinsen; Leopold Is andre sønn, erkehertug Karl, ville motta hertugdømmet Milano og dets besittelser. Imidlertid, det meste av imperiet – det meste av iberiske Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske områdene – ville bli overført til Josef Ferdinand av Bayern.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 393</ref> Under Josef ville det spanske monarkiet forbli uavhengig av både fransk og østerriksk kontroll, men hans altfor tidlige død i februar 1699 veltet planen og gjorde det nødvendig å trekke opp en ny avtale, [[London-traktaten (1700)|den andre avtalen om deling]], den preliminære ble signert mellom Vilhelm III og Tallard den 11. juni 1700, og deretter ratifisert av [[generalstatene]] (det nederlandske parlamentet) den 25. mars 1700.<ref>McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55; Ingrao (1979): ''In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy'', s. 106; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 172–174</ref>

[[Fil:Charles II of Spain anonymous portrait.jpg|thumb|left|170px|''Karl II, konge av Spania''
 (1665–1700). Anonym maler. Hans død utløste den spanske arvefølgekrigen.]]
Det spanske imperiet ble nå delt mellom de tre gjenværende kandidatene. Ved den nye avtalen mottok erkehertug Karl det meste av Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske besittelsene. Den franske arveprinsen ville motta Gipuzkoa foruten resten av Spanias italienske besittelser under den forståelse at Milano ville bli byttet med [[hertugdømmet Lothringen]], som deretter ville bli lagt inn under Frankrike.<ref>Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 136; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55. Om hertugen nektet å godta utvekslingen ville Ludvig XIV beregne et tilsvarende skjema med [[Huset Savoia|hertugen av Savoia]].</ref> For Leopold I var imidlertid kontrollen av Spania og dets kolonirike av mindre betydning enn Italia var, i særdeleshet var Milano, som han anså som vesentlig for sikkerheten for Østerrikes sørvestlige flanke. Selv om Leopold I og hans ministre var villige til å akseptere en form for deling, ville de ikke gå med på en avtale som stengte østerrikerne ute av Italia. Leopold I motsatte seg derfor den andre avtalen om deling. Det var grunnet delvis Habsburgdynastiet, men ved å motsette seg en deling av det spanske monarkiet håpet keiseren å skape et godt inntrykk i Madrid hvor ideen om deling ble møtt med bestyrtelse.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 175–176; Ingrao (1979): ''In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy'', s. 106</ref>

Fremst i tankene til de spanske ministrene var behovet for å bevare deres imperium inntakt og la det bli styrt av en som var mektig nok til å garantere dets integritet og helhet.<ref>Kamen (1969): ''The War of Succession in Spain'', s. 3; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 176</ref> Bevaringen av hele imperiet for den neste generasjonen av spanjoler var drivkraften i de siste månedene av Karl IIs liv, men ''grandeene'', den spanske adelen, ledet av kardinal [[Luis Manuel Fernández de Portocarrero|Portocarrero]] visste at militært var deres land underlagt nåden til nabolandene Frankrike og Østerrike, og uten en krigsflåte, kunne det ikke håpe på å legge makt bak sine krav. Følgelig ble Karl II presset på sitt dødsleie av sine ministre til å signere sitt siste testamente den 3. oktober 1700 som annullerte avsvergelsene som ble påført Maria Theresa og fikserte hele arven til den yngre sønnesønnen til Ludvig XIV, [[Filip V av Spania|Filip av Anjou]]. Da Filip ikke var umiddelbart i rekken for å arve den franske tronen (den franske arveprinsen, Le Dauphin, og [[Ludvig, hertug av Burgund]], som mellom ham og tronen), håpet den spanske regjeringen at dette opplegget ville være akseptabelt for de europeiske statene som fryktet en forening av de spanske og franske tronene under èn monark. Om Filip skulle dø eller nekte, ville tilbudet gå til hans yngre bror, [[Karl, hertug av Berry]]; om de begge nektet, ville den udelte arven bli tilbudt erkehertug Karl.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 396–397; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 503–504</ref>

[[Fil:Recognition of the Duke of Anjou as King of Spain.png|thumb|300px|'' Anerkjennelsen av hertugen av Anjou som konge av Spania under navnet Filip V, den 16. november 1700'', maleri av [[François Gérard]].]]
Kong Karl II av Spania døde endelig den 1. november 1700. Ludvig XIV sto nå overfor et dilemma som han selv mente var vanskelig å løse. Om han forbød hertugen av Anjou å akseptere den spanske tronen og isteden godtok den andre delingsavtalen – som Leopold I hadde nektet å signere og som spanjolene nektet å anerkjenne – ville erkehertug Karl bortimot helt sikkert bli anerkjent som konge av Spania og av alle dets besittelser, som stipulert i Karl IIs siste testamente. De østerrikske habsburgere ville samle enorm makt mens Frankrike ville få ingenting, og krig mellom Frankrike og Østerrike ville være umulig å unngå. Å akseptere testamentet til Karl II ville også bety krig med Leopold I, men i dette tilfellet ville Frankrike være alliert med Spania i å forsvare rettighetene som anerkjent i det spanske monarkiet. Uansett tilfelle ville den franske kongen mistenke at de maritime statsmaktene, bekymret for freden, være enten nøytrale eller halvhjertet involvert, så lenge som den franske og spanske kronen ikke var forent under én monark. Med disse overveielsene besluttet Ludvig XIV å akseptere Karl IIs siste testamente, og sendte sin sønnesønn til Madrid for å bli konge som Filip V av Spania.<ref>Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 134; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 507</ref>