Redigerer Den russiske revolusjon (avsnitt)

== Revolusjonens videre gang ==
{{utdypende|Den russiske borgerkrigen}}
Bolsjevikene hadde uten store problemer etablert seg som makthaver i den sentrale europeiske delen av det russiske storriket. Russland var en viktig alliert for [[ententemaktene]], og en revolusjonær makt som tok sikte på å slutte fred med Tyskland kunne ikke godtas av Storbritannia, Frankrike og USA. Disse landene sendte av denne grunn militære styrker til landet for å hjelpe «de hvite», som de antirevolusjonære ble kalt. Mangelen på effektiv kommunikasjon over de store landområdene i utkantene av Russland gjorde at de hvite hadde store problemer med å nedkjempe «de røde» styrkene. I [[Norge]] ble det i hemmelighet bygget opp militære styrker i tilfelle et kommunistisk revolusjonsforsøk. Den norske arbeiderbevegelsen ble kraftig radikalisert som følge av den russiske revolusjonen, da den revolusjonære fløyen i [[Det norske arbeiderparti]] tok kontroll over partiet på landsmøtet i 1918. Dette skremte norske myndigheter og fikk dem til å bygge opp en hemmelig [[hær]] til forsvar mot en eventuell revolusjon også i Norge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Nils Ivar Agøy]]: [http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1648-den-hemmelige-haeren.html «Den hemmelige hæren»]. Hentet 30. des. 2016.</ref>

Borgerkrigen som ble satt i gang varte fram til 1922 og foregikk parallelt med bolsjevikenes gjennomføring av den såkalte [[krigskommunismen]]. Selv om krigskommunismen hadde bolsjevikenes politiske idealisme som drivkraft, ble den også et virkemiddel for å skaffe mat og forsyninger til Den røde armé ved å ta kontroll over flere byer og områder. 

Krigskommunismen ble i 1921 avløst av Lenins [[NEP]] (ny økonomisk politikk). Han uttalte «Vi er ikke siviliserte nok for sosialismen», og med denne nye retningen ble det i stor grad slutt på tvangskollektiviseringen av jordbruket. Den revolusjonære krigskommunismen hadde hatt som mål å inndra bøndenes avlinger og produkter og fordele maten, men følgene var at jordbruket gav mindre avkastning, ettersom bøndene ikke hadde motivasjon til å arbeide mer uten å få noe igjen for det. NEP-politikken førte til at bøndene igjen kunne selge deler av avlingene sine, og landet opplevde produksjonsvekst. I denne perioden var fortsatt fabrikkene og bankene statseide. NEP gjeninnførte til en viss grad den private eiendomsretten og muligheten til å produsere for personlig fortjeneste. Politikken avskaffet derimot ikke statlige inndragninger av avlinger og opptjente penger.  

NEP ble avsluttet i 1928 av den nye lederen [[Josef Stalin]], som innførte en ny økonomisk politikk. Den tidligere blandingsøkonomien fikk sin avløser i Stalins totalitære [[planøkonomi]]. Senere har denne nye kursen i den russiske kommunismen blitt kalt ''[[stalinismen]]''. Stalin lanserte de aggressive femårsplanene, den første ble iverksatt i 1929. Planene tok sikte på rask industrialisering, særskilt innen tungindustrien. Ved siden av femårsplanene gjennomførte Stalin en likvidering av de såkalte [[kulakker|kulakk]]ene, et skjellsord brukt om «storbøndene» i Russland. En bonde trengte ikke eie mer enn en ku, eller ha en gårdsgutt for å bli stemplet som kulakk av staten. Stalin mente kulakkene stod i veien for opprettelse av effektive kollektivbruk og de ble dermed henrettet eller sendt til de beryktede [[Gulag]]-leirene. Femårsplanene som fulgte rettet i stor grad oppmerksomheten mot tungindustrien, og under [[den andre verdenskrig]] ble denne tungindustrien retta mot produksjon av krigsmateriell.