Redigerer Den provisoriske IRA (avsnitt)

==Aktivitet 1969–1986==
Etter erfaringene fra opptøyene i 1969 og splittelsen fra det gamle IRA hadde PIRA i starten av 1970 3 mål. Det klart viktigste var forsvar av katolske områder i Nord-Irland før sommeren, da protestantene startet sin marsj-sesong. Det var av avgjørende viktighet å avverge en gjentagelse av 1969, da katolikker hadde blitt utsatt for omfattende voldshandlinger. Deretter skulle IRA gjennomføre gjengjeldelsesangrep mot britiske styrker dersom disse trakasserte den katolske befolkningen. Til slutt, når IRA hadde vokst seg sterke nok, skulle de gjøre seg klar for en offensiv mot britiske styrker for å presse britiske soldater ut av Nord-Irland, men dette var enda ikke en prioritert målsetning.<ref>Taylor, s 70</ref>

Den første målsetningen ble satt på prøve sommeren 1970, da katolske områder igjen ble angrepet av unionistiske gjenger med brannbomber og skytevåpen. IRA var denne gangen bedre forberedt, og stanset unionistiske angrep mot flere katolske områder i Belfast. Dette var av avgjørende viktighet for PIRAs videre eksistens, ettersom de igjen ble plassert i rollen som katolikkenes forsvarer i Nord-Irland. I befolkningens øyne var tilliten i stor grad reparert igjen etter fiaskoen i 1969.<ref>Taylor, s. 74–77</ref>

Britiske tiltak som portforbud og internering bidro også til økt rekruttering til IRA. I 1972 ble 14 sivile demonstranter skutt og drept av britiske soldater i det som skulle bli kjent som [[Bloody Sunday (1972)|Bloody Sunday]]. Dette bidro også sterkt til å vende den katolske befolkningen mot de britiske soldatene, og førte igjen til en ytterligere økning i rekruttering til IRA.<ref>Taylor, s 127–127</ref>

Etterhvert som IRA vokste seg sterkere, ble de også mer offensive og gjennomførte en rekke angrep mot britiske soldater og andre sikkerhetsstyrker. Slike angrep ble gjennomført i byer som Belfast og Derry, men spesielt effektiv var denne taktikken i rurale områder med hovedsakelig katolske innbyggere. Spesielt [[Armagh]] var beryktet for bakholdsangrep, og i lange perioder var britiske soldater forhindret fra å patruljere disse områdene uten å bli flydd inn med helikopter.<ref>Harnden, Toby: ''Bandit Country'' ISBN 034071736X</ref> IRAs største suksess mot britiske styrker kom i 1979 ved Warrenpoint, der 18 britiske soldater ble drept i ett bakhold.

I 1972 begynte også IRA å ta i bruk bilbomber. Disse bombene ble som oftest brukt for å ramme økonomiske mål, innledningsvis i Nord-Irland, deretter også i Storbritannia. Hensikten med angrepene var å forårsake størst mulig økonomisk tap for britene, for å gjøre det for kostbart for dem å opprettholde nærvær i Nord-Irland. Underavdelingene som gjennomførte angrepene hadde strenge ordre om å unngå sivile tap. Imidlertid mistet flere sivile livet som en følge av disse angrepene, ofte fordi IRA overvurderte sikkerhetsstyrkenes evne til å hurtig evakuere sivile fra angrepsstedet etter at advarselen var ringt inn, og dermed ringte inn advarslene for sent.<ref>"Joe Cahill – A Life in the IRA" av Brendan Anderson, side 270–271:(ISBN 0-86278-836-6): "The OC Englands' brief was broad, recommending the bombing of prestigious industrial, commercialand military targets as well as any "spectaculars" which would command international attention. The brief, Cahill says, also included an order that all possible steps be taken to avoid loss of civilian life. However, despite this order, many people were killed and back in Ireland a great deal of time was taken up with inquiries into operations that went wrong"
</ref> Derry og Belfast ble spesielt utsatt for kraftige bombeangrep, som under Black Friday eller angrepet på La Mon.

Siden bilbombene spredte deler av biler langs asfalten var amputasjon av ben en vanlig skade for de som var i nærheten. Innbyggerne i Belfast lærte seg å høre forskjell på lyden av en bilbombe og andre bomber.

Avisen ''[[An Phoblacht]]'' støttet IRA, og hadde en ukentlig spalte under tittelen «War news» hvor organisasjonens siste aksjoner ble presentert og hyllet.