Redigerer Den portugisiske patronatsretten (avsnitt)

==Padroadosystemets tiltagende svakheter==
Så lenge Portugal var den eneste europeiske makt som gjorde seg gjeldende i Det fjerne østen og var i stand til å underholde misjonene med tilstrekkelig og passende tilførsel av misjonærer og finansiere deres virksomhet, var det liten diskusjon om rettigheter og plikter. Det er heller ikke å fornekte at det portugisiske patronat og det kongelige engasjement som stod bak, i lang tid var svært gunstig for kristendommens spredning og vekst. Men da [[Frankrike]], [[Nederland]] og [[England]] dukket opp på scenen og Portugals makt ble redusert til nesten intet, ble de portugisiske padroado-rettigheter en alvorlig hemsko som tilførte [[den katolske kirke]] i Østen alvorlig skade. I lang tid holdt padroado-systemet et  strupetak på misjonsvirksomheten i øst.
[[Fil:Portuguese Empire map.jpg|thumb|350px|Det portugisiske velde på [[16. århundre|1500-tallet]]. Forstørr bildet for detaljer.]]
Dette ble man klar over i [[Roma]], og siden annen halvdel av [[16. århundre|1500-tallet]] hadde man forsøkt å få bedre hånd om situasjonen. Dette var en viktig grunn til at [[pave Gregor XV]] opprettet [[Kongregasjonen for folkenes evangelisering|Kongregasjonen for troens utbredelse]] (den såkalte ''Propagandakongregasjonen'', etter det latinske navnet ''Congregatio de Propaganda Fide'') den [[22. juni]] [[1622]]  i bullen ''Inscrutabili Divinae''. Dens oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt [[presteskap|kleresi]] og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. Fem år etter opprettet Gregors etterfølger [[pave Urban VIII]] også et eget presteseminar i Roma, [[Collegio Urbaniana]], for utdannelse av prester fra og/eller for misjonsområdene.
[[Fil:Urban VIII.jpg|thumb|[[Pave Urban VIII]] (1627)]]
Den eneste veien Propagandakongregasjonen så for å rydde opp i de problemer det svekkede padroadosystemet førte med seg, var ved å opprette [[apostolisk vikariat|apostoliske vikariater]], dvs. kirkelige misjonsjurisdiksjoner direkte understilt Pavestolen, og gi dem egne apostoliske vikarer utnevnt av Roma, som regel med biskops rang. Dette var en gammel kirkelig innretning som på [[17. århundre|1600-tallet]] nesten var gått i glemmeboken. De ble ikke biskoper med tittel til noe bispesete innen de portugisiske padroadoområder, de fikk som tittel gamle bispedømmer som ikke lenger eksisterte (biskoper ''in partibus infidelium'', for eksempel bispedømmer i Midtøsten som var gått under i løpet av de [[islam]]ske erobringer). På den måten kom man seg rundt Portugals krav.

Roma var allerede nokså irritert over den måten Portugal lot de rent egennyttige politiske hensyn bestemme hvem som skulle bli biskoper, og det var ofte snevre portugisiske handelsinteresser som avgjorde hvor bispesetene skulle ligge. Det spanske patronatssystemet ble ikke utøvet like ekstremt. Derimot er det ikke riktig at de spanske misjoner var mer åpen overfor kulturell tilpasning til de lokale seder. Selv om bildet innen de portugisiske misjoner er svært sammensatt, var det her de mest grensesprengende kulturåpne misjonsmetoder ble utviklet og gjennomført.

Roma mente at patronatet rent rettslig måtte betraktes som et privilegium gitt av paven, og som dermed kunne trekkes tilbake. Portugiserne mente at rettigheten var avtalefestet mellom likeverdige parter og at en opphevelse av systemet kun var mulig dersom begge parter gikk med på det.