Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

=== Diplomatisk og militær utvikling 1939-1940 ===
Den [[7. april]] [[1939]] ble kongeriket [[Albania]] besatt av Italia som uten synlig motstand veltet det upopulære regimet til kong [[Ahmet Zogu|Zogu]]. Som et resultat av invasjonen og besettelsen fikk italienerne en direkte landgrense til Hellas. Denne handlingen av Mussolini ledet til en britisk og fransk garanti av den greske statens territoriale integritet, men for greskerne betydde dette at alle tidligere forsvarsplaner ikke lenge hadde mening. Etter krigen hadde brutt ut i sentrale Europa begynnelsen på september 1939, forsøkte Metaxas å holde sitt land nøytralt utenfor storkonflikten. Men han var nødt til å lytte på den anglofile kong [[Georg II av Hellas]] som utgjorde den viktigste støtten for diktaturen som hadde tatt makten ved et kupp i august 1936 etter å ha vært utnevnt som statsminister i forveien under en politisk krise av kongen. Metaxas følte seg i stigende grad knyttet til Storbritannia etter hvert som storkonflikten fortsatte, men tviholdte på nøytraliteten helt til det siste. Det var ironisk fordi Metaxas hadde alltid vært tyskvennlig, og hadde knyttet sterke økonomiske bånder til Hitlers Tyskland. Hans politikk overfor Italia var ikke av en sort som skulle virket provoserende på italienerne.

Samtidige begynte italienerne og spesielt guvernøren over Albania, [[Francesco Jacomoni]], å ta fram spørsmålet om den albanske minoriteten i Cham i det greske [[Epiros]] som et middel for å vinne seg albansk støtte. Selv om det hadde vist seg at den albanske støtten til en «befrielse av Chameria» egentlige var noe dempet, sendte Jacomonu gjentatte overoptimistiske rapporter til [[Roma]] om albansk støtte. I juni 1940 ble den lokale lederen Daut Hoxha som hadde kjempet for den albanske minoritetens interesser, funnet drept uten sitt hode ved landsbyen Vrina. Hoxha var stemplet som en banditt av det nasjonalistiske regimet i [[Athen]]. Jacomonu beskyldte hemmelige greske agenter for mordet, og spenningen langs den albansk-greske grensen økte etter han hadde begynte med å bevæpne irregulære albanske bander for væpnet kamp mot greskerne.

Kort etter Frankrikes fall rettet Mussolini sitt fokus mot Hellas. Ifølge notatet for [[3. juli]] [[1940]] for hans svigersønn og utenriksminister grev [[Galeazzo Ciano]]s dagbok:<blockquote>...Britiske skip, kanskje også fly får ly og bli gjenopptanket i Hellas. Mussolini er rasende. Han har besluttet å handle.</blockquote>
Den [[11. august]] var beslutningen om å starte krig tatt:<blockquote>Mussolini fortsetter med å snakke om et lynangrep inn i Hellas i slutten av september. I mellomtiden ble den opprinnelige plan om å angripe Jugoslavia lagt på hyllen på grunn av tysk motstand og mangel på transportmidler.</blockquote>
Den [[12. oktober]] [[1940]] besatte tyskerne de rumenske oljefeltene. Denne handlingen som ikke var forvarslet på forhånd, gjorde Mussolini rasende ettersom han anså det som en tysk inntrengning i det sørøstlige Europa som Italia hevdet var i sitt interessesfære. Tre dager senere innkalte Mussolini et møte i Roma for å diskutere invasjonen av Hellas. Bare generalstabssjefen, marskalk [[Pietro Badoglio]], gjorde innvendinger og påpekte behovet for å samle minst tjue divisjoner før en invasjon vil være mulig. Men den lokale hærsjef i Albania, generalløytnant [[Sebastiano Visconti Prasca]] mente at det vil være nok med tre divisjoner for den første fasen av offensiven (erobringen av Epiros) i første omgang. Mussolini ble forsikret av sin stab om at krigen vil være overstått på to uker, og utenriksminister Ciano fikk oppgave om å finne en ''[[casus belli]]'' for et krigsutbrudd. Ciano hevdet at han skulle være i stand til å finne støtte blant bestemte personer i Hellas for å behjelpe innsatsen. I den følgende uke ble kong [[Boris III av Bulgaria]] invitert til å delta i det kommende felttoget mot Hellas, men han avslo Mussolinis invitasjon.

En propagandakrig overfor den greske staten ble startet i Italia som også startet de første provokasjoner, som overflygning av gresk område og truende angrep med fly mot greske krigsskip. Dette kulminerte med et angrep av en italiensk ubåt som senket den greske lette krysseren «Elli» i [[Tinos]] havn den [[15. august]] [[1940]] (en nasjonal religiøs helligdag). Tross klare beviser om at Italia var ansvarlig for senkningen med stort tap av menneskeliv, kunngjorde det greske regimet om at angrepet var utført av en ubåt av ukjent nasjonalitet. Selv om fasaden av nøytralitet fremdeles ble opprettholdt, var folket i landet og opinionen i verden godt klar over hvem de skyldige var (og beskyldte Mussolini og hans utenriksminister grev Ciano for å stå bak).