Redigerer Den første marokkokrisen (avsnitt)

== Krisen 1905 - 1906 ==
Marokko og den marokkanske makhzan hadde aldri klart å stå i mot Frankrike alene. Dette åpnet for tysk innblanding i konflikten. Utenriksdepartementet i Tyskland hadde vært uvillige til å støtte Marokkos motstand mot Frankrike høsten 1904, men i januar 1905 ble de plutselig forkjempere for marokkansk uavhengighet.<ref name="ReferenceA">{{Kilde bok|tittel = Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912|etternavn = Burke|fornavn = Edmund|utgiver = University of Chicago Press|år = 1976|isbn = |utgivelsessted = Chicago|sider = |kapittel = }}</ref> Den franske låneavtalen av 1903/1904 og økende franske arrogante holdninger hadde igjen økt presset og muligheten for tysk innblanding - spesielt interessert i å blande seg inn var tyske koloniforkjempere og industrialister. 2. januar 1905 sendte den tyske utenriksministeren et telegram til sultanen der han kommuniserte tysk støtte for fortsettende marokkansk motstand mot Frankrike.

Grunnlaget og betingelsen for tysk innblanding var den allerede eksisterende motstanden mot fransk styre i Marokko. Det dukket blant annet opp en anti-fransk gruppe i makhzanen som tillot Tyskland å handle uten å direkte utfordre Frankrike og risikere en europeisk krig. Kommunikasjonen mellom Marokko og Tyskland var i begynnelsen forsiktig fra begge sider, da Tyskland ikke visste hvor seriøse Marokko var i sin motstand, og der Marokko ikke var sikre på støtten fra Tyskland. Forhandlinger fant sted som diskret diplomati, og foreløpig var Frankrike uvitende om kontakten mellom de to landene. Mens samtalene mellom Tyskland og Marokko fant sted, slet Frankrikes delegater med å få forhandlingene med Marokko til å komme i havn.<ref name="ReferenceA"/>

Gjennom en rekke samtaler med den tyske ambassadøren i [[Fez (Marokko)|Fez]], ble den marokkanske regjeringen overbevist om at de ville motta tysk støtte i motstanden mot de andre stormaktenes avtaler, samt marokkansk uavhengighet.<ref name="ReferenceA"/> I leting etter en måte å vise sin støtte til Marokko offentlig, kom ideen om at keiser Vilhelm skulle besøke Tanger.

Madrid-konvensjonen fra 1880 hadde garantert for marokkansk uavhengighet. Den tyske keiserens intensjon ved reisen til Tanger 31. mars 1905 var å støtte den marokkanske sultanens forsøk på å opprettholde uavhengighet fra fransk innflytelse.<ref>{{Kilde bok|tittel = The Outbreak of the First World War|etternavn = Stachan|fornavn = Hew|utgiver = Oxford University Press|år = 2004|isbn = |utgivelsessted = Oxford|sider = 19-21|kapittel = }}</ref> Til tross for reisens provoserende natur, mente både det franske folk og statsministeren at keiserens reise var berettiget. Den franske utenriksministeren Delcassé, med en klar aggressiv utenrikspolitisk holdning til Marokko og Tyskland, gikk av i juni det samme året. Dermed lå forholdene nå til rette for tysk suksess i Marokko, men mangel på sentralisert kontroll i Tyskland snudde suksess til ydmykelse.

[[Keiser Vilhelm 2.|Keiser Vilhelm]] mente at tysk handel var avhengig av en fredelig tilnærming til Marokko. Andre sentrale skikkelser mente at døren nå var åpen for tysk anskaffelse av franske rettigheter. [[Friedrich von Holstein]], som satt i det tyske utenriksdepartementet, ønsket å demonstrere ovenfor Frankrike at de måtte regne med Tyskland i kampen om Marokko. Utenriksdepartementet støttet von Holstein, og mente at militarisering av krisen og å true med krig kunne være behjelpelig for å nå tyske målsetninger. Følgelig krevde Tyskland en konferanse i Algeciras i januar 1906 for å diskutere det marokkanske spørsmålet, men på samme tid erklærte keiseren at Tyskland ikke var villig til å bruke militær makt. I de følgende forhandlingene fikk Tyskland dermed utrettet svært lite, og satt igjen uten noen av rettighetene og privilegiene som tidligere var blitt planlagt.<ref>{{Kilde bok|tittel = The Outbreak of the First World War|etternavn = Strachan|fornavn = Hew|utgiver = Oxford University Press|år = 2004|isbn = |utgivelsessted = Oxford|sider = 19-21|kapittel = }}</ref> Storbritannia ble i etterkant av konferansen i Algeciras provosert inn i et tettere samarbeid med Frankrike. I tillegg viste [[trippelalliansen]] seg fra en svakere side; Italia støttet ententen, og Østerrike-Ungarn ønsket en mer forsonlig tysk utenrikspolitikk.