Redigerer Den eldre Edda (avsnitt)

==Form==
Hva angår innholdet, er eddadiktene fortellinger om guder og helter, og i Codex Regius er de nedskrevet uten linjedeling, altså på en måte som kan minne om prosa. Det er likevel åpenbart at fortellingene er gjengitt i et språk med bevisste, regelmessige, klanglige og rytmiske virkemidler som gjør dem til poesi.

Det grunnleggende formdannende prinsippet i eddadiktene er [[stavrim]]et. Stavrimet oppretter lydforbindelser mellom nærliggende trykktunge stavelser i det språklige forløpet. Til forskjell fra [[enderim]]et, som har lydlikhet fra trykktung vokal og ut, har stavrimet lydlikhet i framlyd i de trykktunge stavelsene:
:'''S'''ól tér '''s'''ortna, '''s'''ígr fold í mar, / '''h'''verfa af '''h'''imni '''h'''eiðar stiornor; / geisar '''ei'''mi við '''a'''ldrnara, / leikr '''h'''ár '''h'''iti við '''h'''imin siálfan.

:Sol svartner, synker jord i hav, lyse stjerner slukner på himlen, ilder raser mot årens flamme; høyt leker brannen mot himlen selv.
:::(fra «Voluspå»)

Her ser vi at stavrimene ordner det språklige forløpet i musikalske enheter på (stort sett) fire ''trykktopper''. I første, andre og fjerde enhet er det konsonanter (s – s – s, h – h – h og h – h – h) som danner rim. I tredje enhet er det vokaler (ei – a) som rimer; i så tilfelle er vokalene som oftest ulike. Det viser seg videre at stavrimet er plassert på disse fire trykktoppene etter et bestemt mønster, idet enten én eller begge de to første trykkstavelsene har rim, den tredje nesten alltid har det, mens den fjerde aldri har rim. Den tredje (obligatoriske) trykkstavelsen kalles ''hovedstaven'', mens første og andre kalles ''støttestaver''. Mellom trykktoppene finnes et fritt vekslende antall trykksvake stavelser – ulikt seinere tiders poesi, som har en regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavelser.

Det har vært vanlig å gjengi eddadiktene på trykk med to og to trykkstavelser på linja, såkalte ''kortlinjer''. En vanlig betraktning er å hevde at stavrimet binder to og to kortlinjer sammen til ''langlinjer''.

Når en studerer diktene i sin helhet, viser det seg at de rimende sekvensene grupperer seg på måter som gjør det naturlig å snakke om ulike [[strofe]]former eller [[versemål]]. De tre versemåla som gjenfinnes i eddadiktene, kalles [[fornyrdislag]] (som i «Voluspå»), [[ljodahått]] (som i «Håvamål») og [[målahått]] (som i «Atlamål»).

Enkelte forskere hevder imidlertid at inndelinga i kortlinjer og delvis også i strofer vitner om en skriftspråklig tilnærming til diktene som i liten grad tar hensyn til diktenes opprinnelige funksjon som muntlig framførte tekster.