Redigerer De excidio et conquestu Britanniae (avsnitt)

=== Del II ===
Den andre delen besto av en fordømmelse av fem britonske konger, og det er den eneste samtidige informasjonen om dem, og således av særlig interesse for historikere. Gildas innhyller fordømmelsen i [[allegori]]ske udyr fra den kristne [[apokalypse]] og Bibelens ''[[Daniels bok]]'', og sammenligner kongene med udyr beskrevet der: en løve, en leopard, en bjørn og en drage.<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/nettbibelen.aspx?book=DAN&chapter=7 Daniels bok 7:3-7] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/nettbibelen.aspx?book=DAN&chapter=7 |date=20120128102844 }}</ref> beskrivelsen er gjentatt i færre ord i [[Johannes’ åpenbaring|Johannes' åpenbaring]]: «Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt.»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=REV&chapter=13 Johannes’ åpenbaring 13:2]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

;Fordømmelser
De kongene som blir hudflettet av Gildas er:
* «Constantine the tyrannical whelp of the unclean lioness of Damnonia».<ref>Giles (1841), s. 24 – 25, ''De Excidio'', seksjonene 28 og 29 (på engelsk)</ref><ref>Giles: s. 244 – 245, ''De Excidio'', seksjonene 28 og 29 (på Latin)</ref>
**''Konstantin tyrannen, valpen til den urene løvinnen fra Damnonia.''
*«thou lion's whelp Aurelius Conanus».<ref>Giles 1841: s. 26, ''De Excidio'', seksjon 30 (på engelsk)</ref><ref>Giles: s. 246, ''De Excidio'', seksjon 30 (på Latin)</ref>
**''du løvens valp Aurelius Conanus.''
*"«Vortipore ... who like to the spotted leopard ... tyrant of the Demetians».<ref>Giles 1841: s. 27, ''De Excidio'', seksjon 31 (på engelsk)</ref><ref>Giles: s. 246, ''De Excidio'', seksjon 31 (på latin)</ref>
** ''Vortipore... som lik den flekkede leopard... demetianernes tyrann.''
* "«Cuneglasse ... thou bear».<ref>Giles 1841: s. 28, ''De Excidio'', seksjon 32 (på engelsk)</ref><ref>Giles: s. 247, ''De Excidio'', seksjon 32 (på latin)</ref>
**''Cuneglass... du bjørn.''
*«dragon of the island ... maglocune».<ref>Giles 1841: s. 29 – 32, ''De Excidio'', seksjonene 33 – 35 (på engelsk)</ref><ref>Giles: s. 247 – 249, ''De Excidio'', seksjonene 33 – 35 (på latin)</ref>
**''Øyas drage... maglocune.''

I løpet av hans fordømmelser gir Gildas en referanse i forbifarten til andre udyr nevnt i apokalypsen, slik som ørnen, slangen, kalven og ulven. En diskusjon av den opprinnelige meningen i disse bibelske allegoriene ble forsøkt gitt av den kontroversielle [[Sverige|svenske]] mystikeren [[Emanuel Swedenborg]] i hans ''Apocalypsis Revelata'' («Apokalypsen avslørt», 1766),<ref>Swedenborg, Emanuel (1766): ''Apocalypsis Revelata, in quae detegunter Arcana quae ibi preedicta sunt''. Engelsk oversettelse: [http://www.swedenborgdigitallibrary.org/contets/AR.html ''Apocalypse Revealed''], bind I, New York: [http://books.google.com/books?id=uu8qAAAAYAAJ&pg=RA1-PA550 The American Swedenborg Printing and Publishing Society] (utgitt 1912), ss. 550 – 586</ref> men en mindre spekulativ og et annerledes perspektiv er gitt i James Rattons ''The Apocalypse of St. John: A Commentary on the Greek Text''.<ref>Ratton, James J. L. (1915): [http://books.google.com/books?id=APk2AAAAMAAJ&printsec=titlepage ''The Apocalypse of St. John: A Commentary on the Greek Text''] (2. utg.), London: R. & T. Washbourne, Ltd.</ref>

[[Fil:Britain.circa.540.jpg|thumb|right|Kart over Britannia rundt år 540.]]
Årsaken for Gildas' uvilje og fordømmelse av disse fem kongene er ukjent. Han var selektiv i sitt valg av konger ettersom han har ikke gitt noen kommentar angående kongene i andre britonske kongedømmer fra den samme tiden, som [[Rheged]], [[Gododdin]], [[Elmet]], [[Pengwern|Pengwern/Powys]], eller kongedømmene som eksisterte i den sørlige delen av hva som i dag er [[England]]. At han valgte konger assosiert med en konges fortrinn (Maglocune, «dragen») antyder en grunn annen enn et hans krav på moralsk krenkelse over deres personlige fordervelse. Verken forurettelse eller en doktrinær strid vil synes å rettferdiggjøre hudflettingen av de fem kongene med et personlig angrep mot Konstantins mor som «den urene løvinne», annet enn at hvis man hater en person, hater man gjerne også ens slekt.

[[Maelgwn Gwynedd|Maelgwn]] (Maglocune), konge av [[Kongedømmet Gwynedd|Gwynedd]], får den mest omfattende fordømmelsen og er beskrevet nærmest som en overkonge over alle andre konger (Apokalypsens makt-givende drage). Øya [[Anglesey]] var maktbasen til kongene av Gwynedd, og således er beskrivelsen av Maelgwn som «øyas drage» ikke uegnet. Hans overhøyhet over andre konger er bekreftet indirekte i andre kilder. Eksempelvis var Maelgwn en sjenerøs bidragsyter til spredningen av den kristne sak over hele [[Wales]], noe som antyder et ansvar hinsides grensene til sitt eget kongedømme. Han ga donasjoner for å støtte til presten (og senere helgen) [[Brynach]] i [[kongedømmet Dyfed]], til [[Cadoc]] (en annen senere helgen) i [[Gwynllwg]], til [[Cybi]] (også en senere helgen) på Anglesey, til [[Padarn]] (senere helgen) i Ceredigion, og til [[Tydecho]] (også senere helgen) i [[kongeriket Powys]]. Han er også knyttet til grunnleggelsen av [[Bangor (Wales)|Bangor]] i Gwynedd.<ref>Lloyd (1911): ''A History of Wales, Vol. I'', s. 130</ref>

[[Konstantin av britene|Konstantin]] er en mindre, uklar konge. Hans Damnonia er vanligvis blitt identifisert med [[Dumnonia]], et kongedømme i sørvestlige Britannia.<ref>Lloyd (1911), s. 131–132</ref> Et antall senere tekster viser til en konge med dette navnet i området, men det er ikke etterlatt noen samtidige bevis. Dessuten kan Damnonia referere til området til ''damnonii'', en folkestamme som er beskrevet av [[Klaudios Ptolemaios]] for å ha oppholdt seg det området som i dag er sørvestlige [[Skottland]]. Dette folket var forløperne til det senere [[kongedømmet Strathclyde]], også kalt for Alt Clut, som er kjent for å ha et langvarig forhold til Gwynedd og dets konger, noe som ikke er tilfelle med Dumnonia.

[[Cuneglas|Cuneglasse]] er [[Cuneglas|Cynglas]] (moderne walisisk: ''Cynlas'') i de kongelige slektslister, sønnen til [[Owain Ddantgwyn]] (Owain Hvittann), sønn av Einion, sønn av Cunedda. Han er assosiert med Penllyn, den sørlige regionen i Gwynedd, og han var stamfar til en senere konge av Gwynedd, Caradog ap Meirion. En av hans brødre var den hellige [[Seiriol]], en helgen på 500-tallet.<ref>Lloyd (1911), s. 133, ''A History of Wales'', bind I</ref>

[[Aurelius Conanus]], eller Aurelius Caninus, kan ikke bli knyttet til noen særskilt region i Britannia. Den walisiske historikeren [[John Edward Lloyd]] har foreslått en forbindelse mellom denne kongen og de degenererte etterkommerne til den store helten [[Aurelius Ambrosius]] som nevnt tidligere av Gildas. Om det er tilfelle kan hans kongedømme ha vært lokalisert et sted i de områdene som ble erobret av angelsakserne.<ref name=Lloyd132> Lloyd (1911), s. 132, ''A History of Wales'', bind I</ref> Imidlertid er dette kun spekulasjon.

[[Vortiporius]] (Vortipore, gammelwalisisk [[Guortepir]]) var en konge av Demetia ([[Kongedømmet Dyfed|Dyfed]]) som er veldokumentert i både walisisk som irske kongelister, sønn av Aircol. Selv om det ikke er enkelt støttet på [[Lingvistikk|lingvistiske]] grunner, har en del forskere fastholdt at han er nevnt på en minnestein som ble oppdaget i [[1895]] og som bærer inskripsjoner både på latin som [[Ogham-skrift|ogham]]. Den latinske skriften leses som ''Memoria Voteporigis protictoris''. Ogham-inskripsjonen består av en primitiv irsk staving av navnet Votecorigas.<ref>Lloyd (1911), s. 132 – 133, ''A History of Wales'', bind I</ref> Om denne mannen som er nevnt i begge inskripsjoner var den samme som Gildas' Vortiporius, ville vi ha forventet at de latinske og irske formene ville ha vært stavet henholdsvis ''*Vorteporigis'' og ''*Vortecorigas''. Forskjellen i stavingen har ført til at en del forskere har foreslått at de ikke er samme person, skjønt det er mulig at de var beslektet.<ref>Sims-Williams, Patrick (2003): ''The Celtic Inscriptions of Britain: Phonology and Chronology, c. 400 – 1200'', Oxford: Blackwell Publishers, ISBN 1-4051-0903-3. ss. 342, 346 – 347</ref>