Redigerer Daniel O’Connell (avsnitt)

=== Kampen for katolsk frigjørelse ===
I 1810-årene vendte O'Connell tilbake til politikk. Han etablerte det katolske råd i 1811;  det kjempet for katolsk emansipasjon som muligheten for irske katolikker til på sikt at bli parlamentsmedlemmer. I 1823 stiftet O'Connell ''Catholic Association'', som favnet videre for å sikre irenenes kår. Det gjaldt valgreform, en reform av den irske statskirke, festebønders rettigheter og økonomisk utvikling.<ref>''Great Britain and the Irish Question 1798-1922'', Paul Adelmann and Robert Pearce, Hodder Murray, London, ISBN 0-340-88901-2.pg 33</ref> Foreningen var støttet av sine medlemmer med en betaling på 1 penny om måneden, et minimalt beløp som var skapt for å tiltrekke katolske bønder. Kontingenten var en særdeles stor suksess, og foreningen reiste et stort beløp allerede i sitt første år. Pengene ble brukt til å kjempe for katolsk emansipasjon, spesielt til å betale bidrag til parlamentsmedlemmer valgbare til det britiske underhus støttende den katolske sak.

Som en del av kampen stilte O'Connell opp til et suppleringsvalg til underhuset i 1828 i [[County Clare]] for den fraværende [[William Vesey Fitzgerald]], en annen støtte av Den katolske forening. Etter at O'Connell hadde vunnet swre i underhuset var han ure av stand til å innta det, idet katolikker på daværende tidspunkt ikke kunne sitte i det britiske parlament. Det lyktes ham i første omgang bare å ta sedet grunnet et hull i loven. Det er ikke korrekt at han nektet at ta sete for angivelig å ha nwktet å sverge en ed til kongen som øverste leder av ''Church of England''. Statsministeren, [[Arthur Wellesley|hertugen av Wellington]], og innenrigsministeren, Sir [[Robert Peel]], om enn at de var motstandere av katolsk deltagelse i regjeringen, anså en fornektelse av O'Connell som en provokasjon som kunne utløse nok en oppstand i et Irland, med sine 85 % katolikker.

Det lyktes Peel og Wellington å overbevise kong [[George IV]] at retten hos katolikker, presbyterianere og alle andre trosretninger enn den anglikanske [[Church of Ireland]] ble nødsaget til å gjøres lovlig. Og med hjelp fra Whigs ble det gjennomført i 1829. Det medførte imidlertid at mange Tory-medlemmer mistet tillit til Peel og Wellington (Jøder og andre ikke-kristne fikk rett til å sitte i parlamentet i 1858). I ''The Felons Track'' hevder Michael Doheny at selve emansipasjonen har antatt en ''«overdreven falsk forkledning»'', og at det er en fatal feil at kalle det for en frigøring. Han fortsatte videre at det verken var den første, den siste og ei heller den viktigste av innrømmelser som er oppnådd i frigjørelsens navn, og at ingen erindret de menn hvis anstrengelser ''ble presset av en mer motstrebende mørkere tidsånd enn retten til å leve, gudstjeneste, eierskapsnydelse og frihetsrett''.<ref name="doheny">Michael Doheny’s ''The Felon’s Track'', M. H. Gill & Son, Ltd., 1951, pp 2-4</ref>

Doheny mente at straffene i straffelovene for lengst var avskaffet, og at de barbariske lover var endret, og at de nå var blitt komprimert inn til en kald og solid tilbakeholdenhet, og at Mr. O'Connell forsøkte å ta patent på dette.<ref name="doheny" /> Argumentet ble også fremført av [[John Mitchel]], en av ''Young Irelanders'' ledere. I sin frngseldjournal<ref>[[John Mitchel|John Mitchels]] ''Jail Journal'' which was first serialised in his first New York City newspaper, ''The Citizen'', from 14 January 1854 to 19 August 1854. The book referenced is an exact reproduction of the ''Jail Journal'', as it first appeared.</ref> skriver han at der var to forskjellige bevegelser i Irland i perioden som opildnet irere, den ene var den katolske lempelsesagitadjon (anført av O'Connell) som var såvel åpen og lovlig, den annen var bevegelser som ''Ribbon'' og ''The Whiteboys''.<ref name="mitchell">John Mitchel, ''Jail Journal, or five years in British Prisons'', M. H. Gill & Son, Ltd., 1914, pp. xxxiv-xxxvi</ref> De første foreslo adgang av profesjonelle og fornemme katolikker som ville ære sine yrker, til parlamentet innen britisk lov – den annen stammer fullkomment ut av grufullhet og avvisning av britisk lov, og har intet mindre i sinne enn en sosial og ultimativt politisk revolusjon.<ref name="mitchell" /> Ifølge Mitchel valgte Storbritannia i frykt for den siste å støtte den første lite elegant. Mitchel er enig i at Peel og Wellington gav katolikkene disse innrømmelser for å unngå en borgerkrig, men sa også «at ingen britisk statsmann noensinne ville fortelle sannheten, eller avsløre trekk som kunne fortelle om deres motiver».<ref name="mitchell" /> Deres virkelige motiver var ifølge Mitchel å «bestikke» de velutdannede og respektable katolikker over på britenes side som respektable «vest-briter» fra da av.<ref name="mitchell" />

Paradoksalt nok, med tanke på O'Connells insistering på fredelige metoder i den politiske agitasjon, opnådde han sine største politiske triumfer i en periode med meget vold i Irland. Der var en forpliktelse for dem som arbeidet i landbruket å støtte den etablerte kirke ([[Church of Ireland]]) med en betalingsform kjent som [[tiende]]. Det faktum at et klart flertall av dem som arbeideu i landbruket var katolske festebønder, som skulle støtte mindretallets religion, hadde skapt et spent forhold over lengre tid.<ref>{{cite book|last=Stewart|first= Jay Brown |year=2001|title=The National Churches of England, Ireland and Scotland, 1801-46|pages=pp. 20-45|location=Oxford|publisher= Oxford University Press|id= ISBN 0-19-924235-6}}</ref> En nettopp startet fredelig ikke-betalingskampanje ble voldelig i 1831, da det nyetablerte [[Irish Constabulary]] ble brukt til å bemektige seg eiendom i stedet for betaling, noe som førte til [[tiende-krigen 1831-36]]. Selv om O'Connell avsto fra vold, lyktes det ham å forsvare de deltagende i kampen ved Carrickshock, og ingen kom til skade.

I 1841 klarte Daniel O'Connell å bli den første katolske borgermester i Dublin siden James IIs tid. Som borgermester påkalte han den britiske hær mor streikende arbeidere i hovedstaden. I 1838 avslo O'Connell å avskaffe tiende totalt, da han ikke ville ydmyke Whig helt (siden 1835 hadde irer, Whig og Radikale dannet en allianse mot Tory).