Redigerer Dødsmarsjene (andre verdenskrig) (avsnitt)

== Vurderinger ==
[[Fil:Cmentarz ofiar nawcz.jpg|miniatyr|Gravlund i landsbyen Nawczi [[Pommerske voivodskap]] (nord i Polen), med ofrene for dødsmarsj fra [[Stutthof]].]]

Ifølge [[Daniel Goldhagen]] forekom det at vaktene massakrerte jødiske fanger mot slutten av krigen også etter at Himmler hadde gitt ordre om at jødene skulle behandles godt.<ref>Goldhagen, D. J., & Wohlgelernter, M. (1997). Hitler’s willing executioners. ''Society'', 34(2), 32–37.</ref> Historikeren Ruth Birn skriver at det var stor variasjon i hvordan vaktene behandlet fangene i dødsmarsjene, fra ekstrem grusomhet til omsorg. Det forekom også at den tyske lokalbefolkningen hjalp fangene med mat og husly.<ref>Birn, R. B. (1997). [https://www.cambridge.org/core/journals/historical-journal/article/revising-the-holocaust/52FD94B495082B20A75E1394D7A68DEA Revising the Holocaust]. ''The Historical Journal,'' 40(1), 195–215. «When compared with investigations of other death marches, one ﬁnds that the range of behaviour patterns is much wider than that suggested by Goldhagen. One can ﬁnd examples for almost any attitude on the part of the guards, ranging from extreme cruelty to what might be considered its opposite, and, also to some degree, of the two attitudes co-existing. On an individual basis, guards behaved quite diﬀerently from each other, reﬂecting their own degree of identiﬁcation with camp behaviour. This is reported to be the case in the Helmbrechts march, although Goldhagen does not mention it. The same diversity of behaviour can be observed in the civilian population. In the Helmbrechts march, the German population seems to have been supportive of the victims, oﬀering food and shelter, but all succour was disallowed and thwarted by the guards. One also ﬁnds entirely diﬀerent behaviour, like the sudden outbursts of animosity and violence towards the miserable marchers, who were already in an desolate condition.»</ref>

Daniel Blatman skriver at SS-ledelsen med Himmler på toppen var ansvarlige ved at de ga ordre om evakueringen. Underordnede arbeidet deretter nokså selvstendig under kaotiske forhold på grunnlag av tvetydige og til dels ufullstendige ordrer. Himmler la til grunn at det ikke skulle være fanger eller tvangsarbeidere igjen i leirene når de allierte kom frem. Himmler nevnte ikke henrettelser som metode for fullføre dette oppdraget.<ref name="Lumans"/>

I krigens siste fase ga Himmler ordre om å behandle jødene humant som et forsøk på pynte på naziregimets fasade. Det var trolig ikke planen å drepe jødene som ble sendt ut på veien; i begynnelsen ble de trolig ansett som arbeidsføre og sterke nok til å overleve marsjen (de svakeste ble drept eller etterlatt levende blant annet i Auschwitz).<ref name="Lumans"/> Initiativ fra lokale myndigheter (i fravær av klare instrukser fra Berlin) endte oftest med drap. SS i Berlin utstedte ikke noe generelt direktiv om evakuering før i april 1945.<ref name="WagnerJC"/>

Blatman tar i sin analyse utgangspunkt i både [[Christopher Browning]]s ''Ordinary Men'' og Goldhagens ''Hitler’s Willing Executioners''. Blatman konkluderer med at både gruppepress og ideologi spilte en rolle for vanlige folks medvirkning til massakrene. Blatman tror at mange var blitt avstumpet og likegyldige til vold etter år med krig, og ikke lenger skjelnet mellom [[mord]] og legitimt drap – noe som ble forsterket eller bekreftet av propaganda som la til grunn at alle ikke-tyske var fiender.<ref name="Lumans"/> Goldhagen anser dødsmarsjene som siste ledd i [[holocaust]] (forsøket på å utrydde de europeiske jødene). Blatman er uenig med Goldhagen blant annet fordi dødsmarsjene omfattet alle slags grupper (tvangsarbeidere, sigøynere, politiske fanger, krigsfanger), hvorav jødiske fanger ikke var i flertall.<ref name="WagnerJC"/> Blatman viser til at leirsystemet gikk i oppløsning og kommandolinjene brøt sammen. Vaktene fryktet å bli tatt av fiendtlige styrker og jaget på fangene og nølte ikke med å skyte de som ble hengende etter. Allierte flyangrep ødela veier og medvirket til at marsjene ble spredt. En del ledere på høyere nivå stakk av og overlot tilsyn og beslutninger til forvirrede underordnete vakter. Noen medvirket til massakrer av sinne og frustrasjon over nederlaget, andre ut fra en forestilling om å måtte beskytte familie og lokalsamfunn mot hordene av «undermennesker», en forestilling som dels sprang ut av anti-semittisme, selv om jødene til dels var i mindretall i noen av marsjene.<ref name="Kassow"/>

For ettertiden er viktige spørsmål blant annet hvorfor leirer ble evakuert på et tidspunkt der nesten hele Tyskland var invadert av de allierte og det knapt var noe sted å dra, og hvorfor massakrer på forsvarsløse (som den i Gardelegen 13. april 1945) ble utført. I noen leirer ble svak og døde fanger etterlatt og det er derfor uklart om evakueringen ble gjort for å skjule spor etter forbrytelsene. Et motiv kan i stedet ha vært å beholde tvangsarbeiderne så lenge som mulig. Et annet motiv kan ha vært en ideologisk basert motvilje mot å slippe fri fangene og forestilling om at løslatte fanger ville plyndre byer og hevne seg på befolkningen: Da det ikke lenger var noe sted å gjøre av fangene kan massedrap ha fremstått som en løsning.<ref name="WagnerJC"/>