Redigerer Coppermine-ekspedisjonen 1819–1822 (avsnitt)

== Dødsmarsjen tilbake til Fort Enterprise ==
Den siste [[pemmikan]]en tok slutt [[4. september]], samtidig med at den første vinterstormen slo til. Viltet forsvant også, så ekspedisjonen måtte gå over til å spise [[lav]] eller råtne [[kadaver]]e som [[ulv]]ene hadde etterlatt. Til slutt måtte de spise reservestøvlene sine.<ref>Fleming side 140: «Anything that could be eaten was eaten, right down to their spare shoes which, having been either roasted or boiled, were greedily devoured.»</ref> Landskapet de dro gjennom var vanskelig, med skarpe klipper som ødela støvlene og iskalde elver som måtte forseres. Dessuten var det vanskelig å navigere, på grunn av [[misvisning]]en og det dårlige været som dekket for solen.

Den [[26. september]] støtte ekspedisjonen på en elv, som man skjønte måtte være Coppermine. Da var det bare 64 kilometer igjen til Fort Enterprise, problemet var bare å komme over elven uten kanoer. Richardson prøvde å svømme over med et tau, men stivnet fullstendig på grunn av det kalde vannet og måtte hales tilbake. Hele hans venstre side ble paralysert, og han fikk ikke igjen full førlighet i venstre arm og ben før fire måneder senere.

Moralen var svært lav, mennene så ut som levende [[skjelett]]er.<ref>Fleming side 143: «Hood was so thin he hardly cast a shadow»</ref> En av jegerne, Junius, valgte å gå ut i skogen for å dø. Heldigvis hadde en av de andre jegerne, St Germain, krefter igjen til å lage en improvisert båt, som de kom seg over elven med [[4. oktober]].

En av jegerne, Vaillant, døde da de begynte å gå videre, og en annen, Credit, forsvant i skogen.

Nå var gruppen i varierende grad av forfall, og delte seg i tre. Back og tre jegere dro i forveien mot Fort Enterprise for å hente forsyninger, Franklin fulgte etter med ni andre, mens Richardson, Hood og Hepburn ble igjen ved Coppermine. Etter en stund dro fire av jegerne som fulgte Franklin, tilbake til de tre ved Coppermine.

Da Franklin kom frem til Fort Enterprise [[12. oktober]], oppdaget han at indianerne ikke hadde samlet sammen noe mat der, siden de trodde de hvite var døde. Det lå en lapp fra Back at gruppen hans hadde dratt videre for å finne Akaitcho. Franklin og hans gruppe måtte ligge i leiren mens sulten svekket dem ytterligere.<ref>Fleming side 145: «they moved like zombies.»</ref>