Redigerer Che Guevara (avsnitt)

=== Cuba under revolusjonen ===
[[Fil:Che SClara.jpg|thumb|Che Guevara etter kampene om Santa Clara|left]]
I Mexico by bidro Antonio Ñico López, Guevaras venn fra Guateamala, til at han ble kjent med [[Fidel Castro]], som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros [[26. juli-bevegelsen|26. juli-bevegelse]] (M-26-7), som tok sikte på å styrte den kubanske diktatoren [[Fulgencio Batista]]. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst [[Alberto Bayo]], en kubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted [[18. august]] [[1955]], og datteren fikk navnet Hilda Beatríz.

Den 25. november 1956 la båten [[Granma]] ut fra [[Tuxpan]], [[Veracruz]] i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-kubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, [[Frank Pais]], organiserte et opprør i [[Santiago de Cuba]], nærmere bestemt [[30. november]] [[1956]]. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet, som drev País' unge student-revolusjonære på flukt.

Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til ''Granma''), mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen ''Niguero'', der [[Celia Sánchez]] ventet på dem med lastebiler, jeeper, våpen og en styrke på vel 50 mann. Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved ''Alegria de Pio''. Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer, som trakk seg tilbake til fjellene i [[Sierra Maestra]] for å omgruppere, få kontakt med troppen til [[Celia Sánchez]] og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved ''Alegria de Pio'' i sin dagbok<ref>[http://www.marxists.org/archive/guevara/1963/reminiscences/ch01.htm Che Guevara Internet Archive - Ernesto Che Guevara: Reminiscences of the Cuban Revolutionary War - Alegría de Pío] Besøkt 23. mai 2014</ref>

Av de 82 som hadde vært ombord på [[Granma]] var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, [[Raúl Castro]], Che Guevara (skadd og blødende), [[Camilo Cienfuegos]], [[Juan Almeida Bosque|Juan Almeida]], Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez.<ref>Sierra, J.A.: [https://archive.today/20131116143713/http://www.historyofcuba.com/history/granma.htm «The landing of the Granma»], ''History of Cuba''</ref> «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang».

[[Fil:Revolution Map of progress.jpg|thumb|400px|Kampenes forløp under revolusjonen på Cuba]]
I januar 1957 fikk geriljaen sin første seier der de sikret seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten ''La Plata'' i Sierra Maestra. Ifølge New York Times hadde geriljaen på dette tidspunktet vel 50 menn under våpen.<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/NYT-3-2-57.htm Latin American Studies - New York Times 2. mars 1957: Cuba Says Rebels Number Only 50] Besøkt 23. mai 2014</ref> I februar 1957 rapporterte Time at Castro hadde vel 500 geriljasoldater.<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/2-25-57.htm Latin American Studies - Time 25. februar 1957: Running-Sore Revolt] Besøkt 23. mai 2014</ref> To år senere, i januar 1958<!-- To år fra februar 1957 til januar 1958? -->, oppga New York Times korrespondent at Castro hadde en geriljahær på vel 2000 mann,<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/NYT-1-13-58.htm Latin American Studies - New York Times 13. januar 1958: 3 Top Castro Aides Seized, Havana Says] Besøkt 23. mai 2014</ref> og at geriljahæren hadde bygd provisoriske skoler og sykehus for innbyggerne i Sierra Maestra.<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/NYT-1-25-58.htm Latin American Studies - New York Times 25. januar 1958: Cuban Troops Go to Manzanillo; Rebel Attack on Port is Feared] Besøkt 23. mai 2014</ref>

Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en ''comandante'', respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig i å være torturister, spioner, desertører eller informanter for Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære alltid skulle behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig.

Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene, og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater.<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/NYT-6-2-57.htm Latin American Studies - New York Times 2. juni 1957: Cubans’ Protest on Terror Denied] Besøkt 23. mai 2014</ref> Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på ''Estrada Palma''.<ref>[http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/NYT-7-28-57.htm Latin American Studies - New York Times 28. juli 1957: Castro Assaults Cuban Army Post] Besøkt 23. mai 2014</ref> Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine egne når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær.

[[Fil:CheMuleFull.jpg|thumb|Che Guevara til hest i Las Villas, Cuba i 1958]]
Che Guevara førte også forhandlinger med det kubanske kommunistpartiet (''[[Sosialistisk folkeparti (Cuba)|Partido Sosialista Popular]]'') og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» (''[[El Directorio Revolucionario]]''), og fikk dem til å samarbeide med [[26. juli-bevegelsen]]. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder [[Faure Chomón]] var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros [[26. juli-bevegelsen|26. juli-bevegelse]] etter at Direktoratets første generalsekretær [[José Antonio Echeverría]] var blitt skutt og drept av politiet i Havanna [[13. mars]] [[1957]].

Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med [[Camilo Cienfuegos|Camilio Cienfuegos]] som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 ble Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: den andre [[Antonio Maceo]]-kolonne.

Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i [[Sierra Maestra]]. General [[Eulogio Cantillo]] ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater ble drept i kampene mens Guevaras tropp kun mistet 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i [[26. juli-bevegelsen]] ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant.

I slutten av desember [[1958]] angrep styrker under Che Guevaras kommando [[Santa Clara (Cuba)|Santa Clara]], det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst for [[Havanna]] (I dag heter provinsen [[Villa Clara (provins)|Villa Clara]]). Geriljaen erobret et pansret tog med forsyninger og forsterkninger til Batista-styrkene i Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst for Santa Clara. Erobringen av Santa Clara i slutten av desember 1958 førte til at regjeringshærens kampvilje nærmest kollapset, og 1. januar 1959 flyktet Batista og hans nærmeste medarbeidere fra Cuba.<ref>[http://www.globalsecurity.org/military/library/report/1984/BLJ.htm (US) Marine Corps Command and Staff College: The Spirit Of Moncada - (nettversjon hos globalsecurity.org) ''(publisert 1. april 1984)''] Besøkt 26. mai 2014</ref> Fulgencio Batista endte til slutt opp i [[Spania]], som på den tiden ble styrt av diktatoren [[Francisco Franco]]. [[6. januar]] 1959 kunne Castro og hans geriljahær marsjere inn i Havanna uten kamphandlinger. I stedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser.