Redigerer Bybane (avsnitt)

===Typiske egenskaper===
De fleste moderne bybanesystemer har
*Hyppige avganger, som gjør dem konkurransedyktige med biler.<ref name="lrta.org"/>
*En sømløs reise; enkelt bytte til/fra annen kollektivtransport.<ref name="lrta.org"/>
*[[Universell utforming]] – uten trapper, med [[lavgulv]] eller tilstrekkelig høye plattformer for å unngå trapper.
*[[Innfartsparkering]] slik at pendlere skal slippe å måtte kjøre til bysentrene.<ref name="lrta.org"/>
*Overgangs- og gjennomgangsbilletter; et enhetlig billettsystem.<ref name="lrta.org"/>
*Smalere vogner enn T-bane- og jernbanevogner (sjelden bredere enn 2,65 meter, som i Bergen – mens T-banevogner ofte er bredere enn 3 meter).
*Strømforsyning med luftledning, og 600 eller 750 V [[likestrøm]]. 1000 eller 1200 V forekommer, kombitrikker har flere strømsystemer, og enkelte bybanevogner har også en dieselmotor for bruk på ikke-elektrifiserte strekninger. En 3. strømskinne, som er typisk for tunnelbaner, brukes sjelden.
*Standard sporvidde, 1435&nbsp;mm.
*Oftest dobbeltspor. Enkeltspor forekommer vesentlig på enkelte ytterstrekninger – og flere enn to spor helst ved trikkestaller, verksteder og større holdeplasser.
*Kun passasjertrafikk, men enkelte bybaner deler skinnegangen med godstog på deler av ruten.
*Leddvogner, ofte på 30 m eller mer – og ofte med [[Jakobs-boggi]]er mellom leddene, og/eller enkelte små ledd uten boggi. Leddene gjør det mulig å kjøre lange vogner og sporvogntog gjennom trange gater. De fleste T-baner betjenes derimot med tog som består av kortere vogner.
*Oftest strømlinjeformede vogner.
*Topphastigheter på 70–100&nbsp;km/t.
*0,5-1,5&nbsp;km mellom holdeplassene, og gjennomsnittsfart med stopp på 25–35&nbsp;km/t; til dels mer med kombitrikker.

Bybaner går gjerne mellom byens sentrum og de ytre deler, men er ofte – særlig med holdeplasser på overflaten – godt egnet for intern trafikk i sentrale bydeler. Bybanevogner kan trafikkere både byenes sentrum, periferi og forsteder. De kan også gå fra by til by (mellombybane, [[mellombytrikk]]) hvis byene ligger forholdsvis tett. I vår tid gjelder dette særlig kombitrikkene. Tanken er at bybanen som trikken skal gå der folk er og som tunnelbanen kan frakte folk raskt over lengre avstander. For daglige reiser til arbeid, skole osv. – som omtrent alltid utgjør hovedtyngden av nærtrafikken – egner bybaner seg for avstander på inntil 10–12&nbsp;km. I [[Oslo]] tilsvarer det omtrent avstand fra sentrum til bygrensen ved [[Lysaker]] eller [[Jar]] (pr. 2021 kjøres trikkene på linje 13 så vidt over bygrensen og snur på [[Bekkestua]]). Blir reisene lengre, er tog eller ekspressbuss (avhengig av trafikkgrunnlaget) bedre egnet. Men enkelte steder kan bybanevogner kjøres på det ordinære jernbanenettet. De fungerer da som lokaltog. I [[Los Angeles]]-området er bybanelinjene lengre, men også stasjonsavstanden er større enn vanlig. Green Line, som går mellom Norwalk og Redondo Beach mellom forsteder i den sørlige del av området, har en toppfart på 105&nbsp;km/t og en gjennomsnittsfart med stopp på 55,4&nbsp;km/t.<ref>Ridel 2020</ref> Stasjonsavstanden (2,5&nbsp;km i gjennomsnitt) og gjennomsnittsfarten er høyere enn på f.eks. lokaltogruten L2 Stabekk–Ski.

Bybanen skiller seg fra tunnelbanen ved at den i bysentrene vanligvis går i gatene istedenfor i en egen tunnel. Vognene er i så fall tilpasset dette, og lange tog som på mange T-baner egner seg gjerne dårlig i bygatene. I Oslo var Østensjøbanen og Lambertseterbanen bybaner (selv om de sjelden ble kalt det) inntil de i 1960-årene ble innlemmet i T-banesystemet, mens Ekebergbanen fortsatt er en bybane.