Redigerer Bjugn-saken (avsnitt)

===Erstatningssaken===

====Lagmannsretten====

Etter frikjennelsen anla Ulf Hammern [[erstatningsrett|erstatningssak]] mot staten ved [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementet]], og ble av Frostating lagmannsrett [[28. februar]] [[1995]] tilkjent 45&nbsp;000 kroner i erstatning for tapt erverv etter [[straffeprosessloven]] §&nbsp;445 og 125&nbsp;000 i [[oppreisning]] for den ikke-økonomiske skade som han hadde lidt ved forfølgningen (§&nbsp;446). Hammern hadde lagt ned påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade på opptil én million kroner, men fikk kun 125&nbsp;000 kroner fordi han ikke hadde kunnet sannsynliggjøre at han ikke hadde foretatt de handlinger som han var tiltalt for i straffesaken, slik den da gjeldende straffeprosessloven §&nbsp;444 krevde.<ref>[[Rettens Gang]], LF-1994-244</ref>

====Høyesteretts kjæremålsutvalg====

Han påkjærte avgjørelsen til [[Høyesteretts kjæremålsutvalg]], med påstand om at lagmannsrettens avgjørelse av 28. februar 1995 måtte oppheves fordi kravet om at siktede selv måtte sannsynliggjøre sin uskyld var i strid med uskyldspresumsjonen [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]] (EMK) artikkel 6 nr. 2. Kjæremålsutvalget viste til at Høyesterett i sin dom i straffesaken hadde lagt til grunn at regelen i straffeprosessloven §&nbsp;444 ikke var i strid med EMK art. 6 nr. 2, og la denne vurderingen til grunn. Videre viste utvalget til at lagmannsretten i sin dom uttrykkelig hadde presisert at Hammern ikke var strafferettslig skyldig, og at lagmannsretten kun skulle avgjøre om vilkårene i erstatningsregelen i strpl. §&nbsp;444 var oppfylt. Dermed hadde ikke lagmannsretten etter utvalgets enstemmige mening krenket [[In dubio pro reo|uskyldspresumsjonen]] i EMK art. 6 nr. 2, og kjæremålet ble forkastet. Kjennelsen ble avsagt [[8. juni]] [[1995]].

====Den europeiske menneskerettsdomstolen====

Hammern bragte saken opp for [[Den europeiske menneskerettsdomstolen]] (EMD) i [[Strasbourg]], som i dom av [[11. februar]] [[2003]] konkluderte med at lagmannsrettens begrunnelse i erstatningssaken var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Det ble pekt på at lagmannsretten, ved sin vurdering av om Hammern i henhold til strpl. §&nbsp;444 kunne bevise med sannsynlighetsovervekt at han ikke hadde begått handlingene han var siktet for i straffesaken, hadde pekt på uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige i straffesaken, og flere andre bevis fra samme sak, og dermed uttalt seg på en måte som var egnet til å så tvil om hvorvidt Hammern egentlig var skyldig i strafferettslig forstand, på tross av at han var blitt frikjent. At lagmannsretten hadde bestrebet seg på å presisere at den ikke tok stilling til det strafferettslige skyldspørsmålet, var etter EMDs mening ikke nok til å unngå å krenke uskyldspresumsjonen. Dommen var enstemmig.<ref>[https://archive.today/20120526230355/www.echr.coe.int/Eng/Press/2003/feb/Norwegian%20judgments11.2.2003eng.htm Referat av Den europeiske menneskerettsdomstolens dom av 11. februar 2003]</ref>

====Ny erstatningssak====

Deretter anla Hammeren på nytt sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om oppreisning og erstatning i tråd med det han ville være blitt tilkjent dersom lagmannsretten ved erstatningsutmålingen ikke hadde bygget på et rettsgrunnlag som var i strid med EMK. Han krevde også erstattet de utgifter han hadde hatt ved å bringe saken inn for EMD, samt oppreisning for den [[tort og svie]] som statens [[menneskerett]]sbrudd hadde påført ham. Søksmålet ble avvist både i Sør-Trøndelag tingrett og i Frostating lagmannsrett, og deretter påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også her ble saken avvist, med henvisning til at man etter norsk rett ikke har krav på en ny prøvelse av en rettskraftig avgjørelse, og at stevningen ikke var å kunne forstås som en gjenopptagelsesbegjæring. Utvalget nevnte også at saken syntes å være foreldet, selv om dette ikke var avgjørende for avvisningen.<ref>[[Norsk Retstidende]] 2005 s. 730</ref>