Redigerer Benjamin Vogt (avsnitt)

== Diplomat ==
Da unionskrisen var løst på fredelig vis i 1906 ble Vogt Norges første sendemann i [[Stockholm]]. I 1910 sto han for tur til å bli [[doyen]] i diplomatkorpset i byen. Den ublodige norske «revolusjonen» i 1905 var ennå et sårt punkt i Sverige, og [[Utenriksdepartementet (Norge)|Utenriksdepartementet]] fryktet derfor at denne forfremmelsen ville bli tatt ille opp. Det ble av den grunn besluttet å foreta en omrokering av Norges ministre i utlandet. Vogt skulle sendes til [[Berlin]]. Ministeren der, von Ditten, skulle overta i [[London]], som akkurat var blitt ledig. Dette ble imidlertid stoppet av den tyske keiseren [[Wilhelm II|Wilhelm]], som mente at å sende von Ditten til London ville se ut som en forfremmelse og gi inntrykk av at Berlin ikke var en like god postering som London. Det tyske utenriksdepartementet  ga derfor Norge underhånden beskjed om at en slik utnevnelse ville være uholdbar. Det hele endte med at Vogt måtte ta posten i London i stedet. På den annen side var London på den tiden Norges største og viktigste utenriksstasjon. 

Benjamin Vogt var mellom 1910 og 1934 norsk [[minister]] i London. Han hadde en svært vanskelig stilling, som representant for det nøytrale Norge i [[Storbritannia]] under [[første verdenskrig]]. Storbritannia satte flere ganger Norge under hardt press for å hindre at landet handlet med Tyskland. Han fikk også en for Norge svært pinlig sak i fanget, da kunstmaleren og journalisten [[Alfred Hagn]] i 1917 ble arrestert av [[MI5|britisk sikkerhetspoliti]] og siktet for å være en tysk spion. Hagn ble dømt til døden, men etter et omfattende og dyktig påvirkningsarbeid bak kulissene av Vogt og hans personell, ble Hagn til slutt benådet. Vogt ble i sin samtid anerkjent for å ha gjort en god jobb i denne vanskelige situasjonen. Han gikk av i 1934, ett år ut etter pensjonsalder. Deretter praktiserte han en periode som advokat i Oslo.<ref name="Dagbladet 14.10.2010">Brandal, Brazier og Teige, ''Dagbladet'', 14.10. 2010.</ref><ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 86-75, 168-180 og 196-199.</ref>

Vogt var ved flere anledninger dommer i internasjonale voldgiftssaker. Han var i 1926 delegert til [[Folkeforbundet]]. Under [[Grønlandssaken]] 1932–33 var han midlertidig dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, hvor han 1933 ble fast dommer.