Redigerer Beleiringen av Stralsund (1711–1715) (avsnitt)

== Ettervirkning ==
Etter at Stralsund overgav seg, ble det satt opp en dansk administrasjon under kommandant (interimskommandant 1715) [[Gerhard Christian von Stöcken (1671–1728)]] [https://finnholbek.dk/getperson.php?personID=I41124&tree=2], og 1&nbsp;028 svenske krigsfanger ble holdt i byen. Likevel var mange adels- og borgerfamilier, enten pommerske, svenske eller inngiftede, lojale til Sverige. Det danske styret reagerte med å forby kontakt med Sverige/de svenske og tvinge landeierne til å sverge troskap, ellers ville de miste landområdene sine eller bli kastet ut av landet. Mange emigrerte derfor til Sverige, blant annet de svenske fangene som klarte å rømme med hjelp av de lokale innbyggerne. Av 69 høyere svenske embetsmenn og offiserer i fangenskap i Stralsund i januar 1716, var det bare 31 tilbake i byen i mars året etter. Da de lokale innbyggerne fremdeles hadde tett kontakt med Sverige og hjalp svenske flyktninger, begynte danske vaktstyrker å patruljere kysten og iaktta trafikken til Sverige, før denne trafikken ble helt forbudt frem til 1719. Siden bare noen få adelsmenn hadde sverget troskap til Fredrik IV i august 1716, ga de danske myndighetene dem en tidsfrist, og i oktober begynte de å ekspropriere dem som ikke hadde avlagt ed til danskekongen.

I 1716 overga svenske [[Wismar]] seg også til de allierte, og den siste skansen til Sverige på sørsiden av Østersjøen var borte. Mot slutten av krigen ble likevel Stralsund gitt tilbake til Sverige.

Beleiringen av Stralsund markerte begynnelsen på et vennskap mellom [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Wilhelm I av Preussen]] og [[Hugenotter|hugenottflyktningen]] Jacques Egide Duhan de Jandun, som han først møtte da han var i tjeneste hos feltmarskalk Alexander von Dohna i 1715. Året etter ga Fredrik Wilhelm Jandun i oppgave  å fostre den da fire år gamle sønnen, senere kjent som [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]].