Redigerer Apostlenes gjerninger (avsnitt)

== Innhold og struktur ==
[[Fil:Meister des Rabula-Evangeliums 001.jpg|thumb|left|Kristi himmelfart er skildret i innledningen av ''Ap. gj.''.<br />Bilde fra [[586]]]]
Innholdet i ''Apostlenes gjerninger'' dreier seg om den første kirkens utbredelse. For å forstå oppbyggingen av verket riktig, må man tilbake til Lukasevangeliet. Lukas har bygget opp sitt evangelium omkring et reisemotiv. Det ser man om man sammenligner det med Markusevangeliet. I dette evangeliet er skildringen av reisen fra Galilea til Jerusalem er relativ kort. Reisen til Jerusalem hos Markus svarer til ett kapitel hos ham. (Mark 10) Lukas har utvidet denne reisen og skapt den såkalte «lukanske reiseberetning». (Luk 9,51-19,27) Stoffet Lukas anvender stammer fra tradisjonen (Tradisjonen vil her si Markus, Q, og særstoff for Lukas), men disposisjonen er hans egen. Reisen mot Jerusalem er et [[teologi]]sk motiv. Jerusalem er for Lukas stedet for de viktigste hendelser i frelseshistorien, det var der [[Tempelet i Jerusalem|tempelet]] ble bygget og det var stedet for Jesu død og oppstandelse. Hos Lukas foregår også møtene med den oppstandne Jesus i Jerusalem og Jerusalems nære omkrets (bl. a. Emmaus). Det er ingen møter med den oppstandne Jesus i [[Galilea]], der Jesus opprinnelig kom fra, slik det forutsettes i Markus (Mark 16,7), og slik det er skildret i Matteusevangeliet (Matt 28, 16-20).

''Acta'' inneholder en fortsettelse av dette reisemotivet, og vi kan tydelig se en gradvis utvidelse. Jerusalem er utgangspunktet. Det er mulig å dele ''Acta'' inn i fem hoveddeler:

<!-- <div style="clear:both"></div>-->
===Første hoveddel===
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |'''Taler'''
Et karakteristisk trekk ved ''Acta'' er de mange talene som verket inneholder. Disse utgjør nærmest en tredjedel av boken. Det er omstridt i hvilken grad disse talene er basert på kilder. Mange hevder at Lukas her opptrer slik som antikke historikere pleide å gjøre: At han komponerte en tale som var et autentisk uttrykk for denne personens karakter. Dette syn støttes av enkelte praktiske betraktninger:
* Det er usannsynlig at talene ble nedskrevet. Vi kan tenke oss at Jesus-ord ble nedskrevet, men det er mer problematisk å tenke seg en skriver som tilstedeværende i alle de situasjoner som ''Acta'' beskriver. Det samme gjelder oppfatningen om at talerne brukte manuskript: Mange av talene blir i ''Acta'' fremstilt som improviserte taler holdt for å møte en bestemt situasjon.
* Flere av talene er svært korte, dersom vi skal tenke oss dem som virkelige taler.
* Enkelte steder får man et inntrykk av at talen er adressert til leseren av boken, og ikke primært går inn i den situasjonen den tales i. Som eksempel kan nevnes den lange [[Stefanus]]-talen i Apg 7. Den er i utgangspunktet en forsvarstale, men utvikler seg til en preken som gjennomgår [[Antikkens Israels og Judeas historie|Israels]] historie, idet den begynner med stamfaren [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]] og fortsetter frem til sin egen tid. På dette punkt, da Stefanus har kommet frem til sin egen nåtid, avbrytes talen og Lukas forteller om den rasende mengden som steiner Stefanus (Apg 7,54-58). Dette motivet, at talen avbrytes på et velvalgt tidspunkt, og at leseren bringes tilbake til fortellingen er også et ofte forekommende trekk som viser at talen er en veltilpasset del av komposisjonen, og ikke utelukkende en tradisjonell tekst som er føyd inn. Grunnen til at talen avbrytes henger i flere tilfeller sammen med et sentralt motiv i talen eller i verket som helhet (jfr. hvordan [[Apostelen Peter|Peters]] tale avbrytes i Apg 10,44).

På den annen side har det vært hevdet at talene inneholder mange detaljer som nettopp vitner om at de er preget av situasjonen de ble holdt i. Dette er også riktig. Særlig tydelig kommer dette frem dersom vi sammenligner historien om Paulus' omvendelse på vei til [[Damaskus]]. Den er i ''Apostlenes gjerninger'' fortalt tre ganger:
# I Lukas' fortelling (Apg 9)
# Som en del av Paulus tale til den jødiske folkemengden i Jerusalem (Apg 22)
# Som en del av Paulus tale til kong [[Agrippa]] og dronning [[Berenice]], og deres hoff (Apg 26)
Ved å sammenligne disse tre versjonene er tydelig at Apg 22 inneholder en «jødisk» versjon av fortellingen, med et perspektiv som gir et inntrykk av at en jøde taler til sine landsmenn. Talen til Agrippa og Berenice, derimot, gir i sin stil inntrykk av at Paulus her adresserer en [[hellenismen|hellenistisk]] hersker<ref>For eksempel er talen utsmykket med et gresk [[ordspråk]] i 26,14: «å sparke mot brodden». Ordspråket finnes også i [[Evripides]] Bakchae 794.</ref> Disse trekkene vil man imidlertid først og fremst forstå som resultat av at Lukas har gjennomarbeidet sitt verk. Han kan her ha arbeidet slik som antikkens historikere, og stilt spørsmålet: Hvordan ville Paulus ha formulert seg i denne bestemte situasjonen? Det oppstår derfor en koloritt som gir liv til fremstillingen. Hensikten er ikke å presentere et falskneri.

Dette betyr ikke at talene ikke inneholder tradisjonelt materiale. De har mange fellestrekk, og er ofte konsentrert omkring en slags kortform av det urkristne [[kerygma]] (''«budskap»''). Dette kerygmaet begynner med [[døperen Johannes]]' virksomhet, fortsetter med Jesu dåp for så kortfattet beskrive hans gjerninger, korsfestelse, død og oppstandelse. Oppstandelsen er tradisjonelt i disse tekstene skildret som [[Gud]]s gjerning («Gud oppvekket Jesus fra de døde»), og ikke som at Kristus sto opp. Denne oppvekkelsesformelen har man gjennom å granske den tidligkristne litteratur identifisert som en av kirkens eldste formler. Det er denne formel som er kerygmas kjerne.

Andre viktige motiv, som ikke bør tas med i det egentlige kerygma, men som hører med i talenes skjema, er motivet om Jesu tilbakekomst som dommer, [[Det gamle testamentet|gammeltestamentlige]] skriftbevis og en oppfordring til omvendelse.
|}
De første sju kapitlene foregår i Jerusalem. Skildringen av urforsamlingen, som den første forsamlingen i Jerusalem blir kalt, åpnes ved at de bli gitt Den hellige ånd. Skildringen av urforsamlingen kjennetegnes av at apostlene [[Apostelen Peter|Peter]] og [[Apostelen Johannes|Johannes]] står i sentrum. Det skildres [[helbredelse]]sunder og konflikter med jødiske myndigheter. Likevel er urforsamlingen skildret som lojal overfor tempel[[kulten]] (Apg 2,46 og 5,21). Urforsamlingen skildres som sammensatt av to grupper, hellenister og hebreere (6,1), dette innebærer sannsynligvis et skille mellom gresktalende og [[arameisk]]talende<ref>«[[Hebraisk]]» brukes i kildene ofte som en betegnelse på arameisk</ref> jøder. Det fortelles om [[misjon]] blant jøder i Jerusalem, og denne misjonen skal ha vært foranledningen til at jøden Stefanus ble anklaget og [[henrettelse|henrettet]] av jøder. Denne hendelsen innleder en større forfølgelse av urforsamlingen, noe som markerer slutten på en første hoveddel. [[Paulus]] (Eller Saulus som han kalles på dette tidspunktet) er beskrevet som deltaker i denne forfølgelse.

===Andre hoveddel===
[[Fil:Baptism of cornelius.jpg|thumb|left|Kornelius blir døpt av Peter<br />[[Francesco Trevisani]], 1709]]
Den andre hoveddelen (Apg 8,4-11,18) skildrer misjonens spredning til [[Samaria (by)|Samaria]] og kystområdene. Bevegelsen til Samaria må oppfattes som en overgang ut av det egentlig jødiske området. [[Samaritanere|Samaritanene]] er en gruppe som på et tidlig tidspunkt skilte seg ut fra jødedommen, selv om de kan beskrives som tilhørende en israelittisk religion. De anerkjenner bare de fem [[Mosebøkene]], som de har overlevert i egen tekstform. Misjonen i Samaria starter med fortellingen om [[magi]]keren Simons omvendelse. Etter misjonen i Samaria fortelles historien om den [[Etiopia|etiopiske]] hoffmannen (Apg 8, 26-40). Etiopieren er på vei hjem fra Jerusalem og blir på veien omvendt og døpt av [[Apostelen Filip|Filip]]. Denne historien synes også å vise at forkynnelsen har utvidet sitt område. Det er imidlertid uklart om Lukas oppfatter etiopieren som [[Den jødiske diaspora|diasporajøde]], proselytt eller gudfryktig (se faktaboks). Det er likevel viktig å understreke at etiopieren har vært i Jerusalem for å tilbe, og at Filip hører han lese høyt for seg selv fra profeten [[Jesaja]]. Det er med andre ord sikkert at han må tilhøre en av de tre kategoriene ovenfor. Innenfor rammen av den andre hoveddelen har Lukas flettet fortellingen om Paulus' omvendelse på veien til Damaskus. Etter denne skildres den romerske [[offiser]]en Kornelius' omvendelse (Apg 10). Denne historie utgjør et tydelig vendepunkt, i og med at han er den første eksplisitte ikke-jøde som blir [[dåp|døpt]]. Han og hans familie sies imidlertid å tilhøre gruppen av «gudfryktige» (Apg 10,1). Historien avsluttes med at Den hellige ånd også kommer over hedningene (se faktaboks) som hørte Peters forkynnelse (Apg 10,45). Denne hendelse er en tydelig parallell til det som hendte i Jerusalem på [[pinse]]dagen (Apg 2).

===Tredje hoveddel===
Den tredje hoveddelen (Apg 11,19-15,35) redegjør for hvordan forkynnelsen kommer til [[Antakya|Antiokia]] i [[Syria]] (Dette svarer til [[Antakya]] sør i dagens [[Tyrkia]]). Denne byen er i ''Apostlenes gjerninger'' skildret som et viktig sentrum i den tidlige kirken, særlig i forbindelse med misjonen rettet mot hedningene. Ifølge ''Acta'' var det i denne byen at betegnelsen «kristen» (Gresk:''christianós'') ble brukt for første gang (Apg, 11,26). Fra denne [[menighet]]en sendes Paulus og [[Barnabas]] med økonomisk støtte til menigheten til Jerusalem, og det er Antiokia som er base for [[Paulus' misjonsreiser]], og denne hoveddelen beskriver hans første misjonsreise som går til [[Kypros]] og deler av dagens Tyrkia. Parallelt skildres en ny forfølgelse under [[Herodes Agrippa I]], hvor [[apostelen Jakob]] blir drept (Apg 12, 1-2), og Peter flykter. Den viktigste hendelse i dette avsnittet er det såkalte [[apostelmøtet i Jerusalem]] (kap 15). Dette er beskrevet som et møte med beslutningsmyndighet for hele kirken. Tema for møtet var foranlediget av den nye misjonen overfor ikke-jøder: Skulle ikke-jødene som ble døpt i tro på Kristus leve etter renhetsforskriftene i den jødiske Loven? Skulle de følge alle forskriftene, eller bare et utvalg? Disse spørsmålene ble ofte sentrert rundt spørsmålet om [[mannlig omskjæring|omskjæring]]. Dette spørsmålet var av avgjørende betydning for kristendommens videre utvikling. I ''Acta'' blir beslutningen presentert som en mellomløsning: De omvendte hedningene skulle bli fritatt fra å overholde hele loven, men de skulle overholde visse renhetsforskrifter (Apg 15, 23-29). Denne beslutningen (spesielt 15,29a) kalles i forskningen for «aposteldekretet». Aposteldekretet foreligger riktignok i tradisjonen i to ulike hovedformer, den såkalte «vestlige teksten» har bare tre ledd, ikke fire ledd. Noen av tekstvitnene i den vestlige tradisjonen legger også her til [[den gylne regel]] i den negative formen. Apg 15,29a lyder da:

{{Sitat|at dere holder dere borte fra det som er ofret til avgudene, blod, det kvalte og hor|'''Aleksandrinsk versjon (som brukes i våre oversettelser)'''}}
{{Sitat|at dere holder dere borte fra det som er ofret til avgudene, blod og hor|'''«Vestlig» versjon uten utvidelse'''}}
{{Sitat|at dere holder dere borte fra det som er ofret til avgudene, blod og hor og at dere ikke gjør mot andre det dere ikke vil skal skje dere selv.|'''«Vestlig» versjon med utvidelse'''}}

Den vestlige versjonen representerer en annen utgave av dekretet, med en fundamentalt ulik tolkning. Mens den fireleddede er kultiske renhetsforskrifter, kan den treleddede oppfattes etisk, som enkle oppfordringer om hva man ikke skal gjøre. «Blod» er da ikke «blodmat» eller «kjøtt fra dyr hvor blodet ikke er tappet», men «drap». Versjonen med den gylne regel er tydelig basert på en [[etikk|etisk]] forståelse. Med tanke på hvilken versjon som er opprinnelig, mener de fleste at det er den aleksandrinske, med fire ledd. Utviklingen i kirken gikk mot en stadig oppheving av jødiske kultiske forskrifter, og det er mer sannsynlig at man har forsøkt å tilpasse teksten den nye virkeligheten i kirken, enn at utviklingen så å si har gått mot strømmen, og at man har laget en kultisk regel av noe som opprinnelig ikke var ment å være det. Spørsmålet om aposteldekretet blir mer komplisert ved at Paulus ser ut til å gi ytterligere en versjon av den samme hendelsen. I [[Galaterbrevet]] kapittel 2 skildrer han hvordan han sammen med Barnabas og [[Titus]] møtte lederne for Jerusalemkirken, [[Apostelen Jakob|Jakob]], Peter og Johannes. Temaet for møtet var også her den lovfrie hedningemisjonens gyldighet. Paulus sier i Galaterbrevet at lederne i Jerusalem ikke påla noen nye forpliktelser (Gal 2,6).

===Fjerde hoveddel===

Den fjerde hoveddelen (Apg 15,36-19,20) beskriver forkynnelsens utbredelse i området rundt [[Egeerhavet]], altså en del av middelhavsområdet som i dag svarer til greske og tyrkiske områder. Reisene som Paulus foretar til dette område kalles den andre (Apg 15,36-18,22) og den tredje (Apg 18,23-21,16) misjonsreisen. Disse reisene har grovt sett samme utstrekning. De bringer Paulus til kjente greske byer som [[Athen]] og [[Korint]]. Under den tredje reisen har Paulus et to år langt opphold i [[Efesos]] (Apg 19,8-10).

===Femte hoveddel===
Den femte hoveddelen (Apg 19,21-28,31) skildrer slutten på den tredje misjonsreisen. Paulus planlegger å dra til [[Roma]] via Jerusalem, men når han kommer til Jerusalem, blir han arrestert, anklaget for å ha tatt med seg en greker inn i tempelet. Etter å ha blitt avhørt, blant annet for jødenes Råd, blir han overført til et langvarig fangenskap i [[Caesarea]]. Fra Caesarea blir han fraktet sjøveien til Roma, fremdeles i fangenskap. Der holdes han i forvaring i to år, men har med mulighet for å ta imot besøk. ''Acta'' forteller ikke mer om Paulus etter dette, heller ikke noe om Paulus' [[martyr]]ium i Roma under [[Nero]].