Redigerer Annie Besant (avsnitt)

== Sosial reformator og sekularist ==

Etter separasjonen forfattet Annie Besant flere angrep på kirkene og måten de kontrollerte folks levevis. Spesielt angrep hun [[den engelske kirke]] som en stats-støttet trosretning. Sammen med [[Charles Bradlaugh]] ble hun en sentral skikkelse i [[National Secular Society]] og en talskvinne for [[sekularisering]].

Som spaltist for ''National Reformer'', avisen til [[National Secular Society]], fikk hun en ukentlig lønn. Organisasjonen ønsket å opprette en sekulær stat og oppheve [[kristendom]]men som offisiell trosretning.

I disse kretsene ble hun invitert som en av organisasjonens offentlige foredragsholdere. Offentlige foredrag var populære i [[viktoriansk tid]], og Annie Besant var en utmerket taler som ganske snart ble etterspurt blant publikum. Ved å bruke jernbanen, reiste hun på kryss og tvers av [[England]], og holdt foredrag om de fleste av datidens sosiale og politiske spørsmål. Overalt var hun en talskvinne for forbedringer, sosiale reformer og [[tankefrihet]].

I mange år var hun en nær venn av Charles Bradlaugh. Bradlaugh var en tidligere sjømann, og var separert. Han var ateist og republikaner, og arbeidet for å velges som [[parlamentsmedlem]] fra [[Northampton]].

En stund bodde Annie Besant sammen med Bradlaugh og hans døtre, og de samarbeidet om en rekke prosjekter. I 1877 ble de landskjent, da de utga en bok av den amerikanske forkjemperen for [[prevensjon]], [[Charles Knowlton]]. Boken hevdet at [[arbeiderklasse]]ns familier aldri kunne bli lykkelige før de selv fikk lov til å bestemme hvor mange barn de ønsket å ha. Boken foreslo [[prevensjon]] som en måte å begrense familienes størrelse. Knoltons bok utløste sterke reaksjoner blant geistlige, mens Annie og Bradlaugh forsvarte seg i ''National Reformer'' ved å skrive: ''«Vi har ingen intensjoner om å utgi noe som vi ikke tror vi kan forsvare moralsk. Alt som vi publiserer skal vi forsvare.»''

Paret ble arrestert for bokutgivelsen og kjent skyldige av domstolen [[Old Bailey]]. Annie og Bradlaugh fikk en god del støtte i den liberale presse. Diskusjonene raste frem og tilbake i brev til avisene, i avisenes spalter, såvel som i rettslokalene. En stund så det ut som om begge skulle havne i fengsel. Anklagene ble til slutt avvist av rettsapparatet, med den begrunnelse at rettsprosedyrene ikke var blitt fulgt. Saken kostet likevel Annie Besant retten til å ha kontakt med sine to barn. Frank Besant overbeviste retten om at hun var uegnet som mor, og barna ble overdratt til faren på permanent basis.

Bradlaugh ble innvalgt til [[det britiske parlamentet]] i [[1881]]. Grunnet sin ateisme nektet han å sverge troskapseden. Mange kristne ble sjokkerte, men han ble forsvart av blant annet [[William Gladstone]], lederen for [[Det liberale parti (Storbritannia)|det liberale partiet]], som henviste til [[tankefrihet]]en. Det gikk mer enn seks år før saken var avsluttet i Bradlaughs favør, etter en serie med suppleringsvalg og nye runder i rettslokalene.