Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

=== Opptreden og personlighet ===
[[Fil:Anneboleyn2.jpg|thumb|Et portrett av Anne Boleyn malt noen år etter hennes død. Hennes biografer Ives har karakterisert det som svært nær «den virkelige Anne Boleyn».]]

Anne Boleyn ble ikke ansett som en skjønnhet i sin tid. Hun var for tynn og hennes farge ble betraktet av mange som for mørk i en periode da lys hud og hår ble foretrukket. Imidlertid var det mange observatører som var imponert av hennes mørke øyne og lange, sorte hår. En italiener som møtte henne i 1532, skrev at hun var «ikke av de vakreste kvinner i verden», men andre mente at hun var «competent belle» («ganske vakker») og «ung og pen». En historiker har sammensatt alle disse beskrivelsene og konkludert følgende:

:''«Hun var aldri beskrevet som en stor skjønnhet, men selv de som mislikte henne, innrømmet at hun hadde en dramatisk sjarm og tiltrekning. Hennes mørke hudfarge og sorte hår ga henne en eksotisk aura i en kultur som så på melkehvit blekhet som en nødvendighet for skjønnhet. Hennes øyne var spesielt merkbare: ‘sorte og vakre’ skrev en samtidig mens andre mente de var hennes mest attraktive trekk og at hun ‘visste svært godt å bruke dem med effekt’.»''<ref>Lindsey, side 48.</ref>

Folk synes hovedsakelig å ha blitt tiltrukket av Annes [[karisma]]. Hun ga et godt inntrykk med sin sikre sans for moter og inspirerte mange nye trender blant hoffdamene. I etterpåklokskapens lys kan man si at hun var det største moteikonet i England tidlig på 1500-tallet. [[William Forrest]], forfatter av et samtidig dikt om [[Katarina av Aragón]], komplimenterte Annes evne som en danser. «Her», skrev han, «var en frisk, ung dame som kunne trippe og gå».<ref>Fraser, side 115.</ref>

Hun var en from [[Kristendom|kristen]]<ref>For en utførlig diskusjon om Annes religiøse tro, se Ives, sidene 277–287.</ref> i den nye tradisjonen av [[renessansen]]s [[humanisme]] (å kalle henne for en protestant vil være en overdrivelse). Hun ga også sjenerøst til veldedighet og ga almisser til de fattige. I sin ungdom var hun «søt og glad» og likte å spille, drikke vin og sladre.<ref>Weir, side 153.</ref> Hun var også modig og følsom, skjønt ifølge hennes fiender kunne hun også sløse, være nevrotisk, ondskapsfull og snarsint.

:''«Mot oss var hun selvmotsigende – religiøs skjønt aggressiv, kalkulerende dog følelsesfull, med et lett strøk av hoffet dog et sterkt grep om det politiske … En kvinne i sin egen rett – tatt på hennes egen måte i en manns verden; en kvinne som mobiliserte sin utdannelse, sin stil og sin framtreden som veide opp for manglene i hennes kjønn; av kun moderat skjønnhet, men som tok både hoffet og kongen med storm. Kanskje, mot slutten, er det Thomas Cromwells vurdering som kommer nærmest: intelligent, åndfull og modig»''.<ref>Ives, side 359.</ref>