Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

=== Britiske og franske planer for Norge ===
{{Utdypende artikkel|Plan R 4}}
[[Fil:Lapland1940.png|thumb|Brorparten av jernmalmtransporten fra gruvene i [[Kiruna]] og [[Malmberget]] gikk med tog til [[Narvik]], for så videre med båt langs norskekysten til Europa.]]
I slutten av november foreslo [[Winston Churchill]], nyutnevnt marineminister, å minelegge norsk farvann for å stoppe malmtransporten langs kysten effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av statsminister [[Neville Chamberlain]] og utenriksminister [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Halifax]] av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. [[USA]]. Etter at begynnelsen av [[vinterkrigen]] mellom [[Finland]] og [[Sovjetunionen]] hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag.

I desember begynte [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen [[Malmbanan]] mellom Narvik og [[Luleå]] i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for britenes opprinnelige okkupasjonsplan. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom man møtte betydelig militær motstand ville man avlyse invasjonen. [[Freden i Moskva 1940|Freden i Moskva]] den 12. mars avsluttet imidlertid vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til også å droppe den reviderte planen.

Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. [[Altmark-saken]] den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske nøytraliteten, og [[Adolf Hitler]] gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge. 

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: ''Operasjon Wilfred'' og ''Plan R 4''. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle [[Sjømine|mine]]legges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.