Redigerer Amenhotep II (avsnitt)

=== Utenrikspolitikken ===
[[Fil:ElephantineSteleOfAmenhotepII KunsthistorischesMuseum Nov13-10.jpg|thumb|right|upright|En stele, opprinnelig fra [[Elefantine]] og nå i Kunsthistorisches Museum, Wien, forteller om Amenhotep IIs vellykte militære kampanje i Syria og at krigsbytte og slaver ble gitt til tempelet til [[Khnum]].]]

Amenhoteps første militære kampanje skjedde i hans 3. regjeringsår.<ref name="Gardiner_200">Gardiner (1964), s. 200</ref> Det er kjent at da han førte krig i Syria, ble farao angrepet av en fra [[Qatna]] da han krysset elven [[Orontes]], men vant slaget og fikk rikt krigsbytte, blant dem er også utstyr fra en mitannisk hestestridsvogn nevnt. Farao var kjent for sin fysiske styrke og det ble sagt han personlig drepte sju opprørske fyrster ved [[Kadesj]], en seier som endte hans første syriske kampanje.<ref name="Grimal_218">Grimal (1988), s. 218</ref> Etter kampanje beordret farao at likene til de sju fyrstene skulle bli hengt oppned i forstavnen av sitt skip. Da de kom fram til Teben ble alle de døde, unntatt en, hengt opp i triumf på bymurene. Den ene døde ble fraktet til det opprørske landet [[Nubia]] og hengt opp på bymuren av [[Napata]] som en advarsel om konsekvensene av gjøre opprør mot farao.<ref name="Grimal_218"/> Amenhotep kalte denne militære aktiviteten for hans første kampanje på en stele fra Amada, men han kalte også sin andre kampanje for den første, noe som har ført til forvirring.<ref name="Gardiner_200"/> Den mest vanlige løsningen på dette, om enn ikke akseptert av alle forskere, er det var den første kampanjen han kjempet alene før hans far døde, og således før han var enekonge av Egypt, og han regnet sin andre kampanje som den første ettersom det var den første han utkjempet alene og ikke formelt sammen med sin far.<ref name="Gardiner_200"/>

I april i hans sjuende regjeringsår sto Amenhotep overfor et betydelig opprør i Syria av Naharin (Mitanni) og sendte sin hær til Levanten for å slå det ned.<ref>Redford (1992), s. 162</ref> Hans seiersstele som ble reist etter kampanjen nedtegnet ingen betydelige slag, noe som har blitt tolket på mange måter. Det kan være at denne kampanjen var mer lik en av de oppleggene i Syria som hans far hadde kjempet, og at han kun angrep mindre garnisoner og tvang byer til sverge troskap til ham, eder som øyeblikkelig ble brutt etter at den egyptiske hæren forlot området.<ref>Redford (1992), s. 163</ref> Alternativt kan det synes som at de to ukene hvor Amenhoteps hær var nærmest Mitannis hær, og om hans hær ble beseiret ble det utelatt fra stelen.<ref>Manuelian (1987), s. 62</ref> Amenhoteps siste kampanje skjedde i hans niende år, men synes som om hæren ikke marsjerte lengre nord enn [[Genesaretsjøen]] i [[Israel]].<ref name="Gardiner_202">Gardiner (1964), s. 202</ref> I henhold til en liste over plyndringer fra denne kampanjen, tok Amenhotep hele 101 128 slaver, noe som opplagt er et overdrevet tall.<ref>Manuelian (1987), s. 76</ref> En del av disse slavene kan ha blitt medregnet fra den tidligere kampanjen fra hans sjuende år, slik som 15 070 innbyggere fra Nukhasj (Nuhašše) i nordvestlige Syria ettersom Amenhotep ikke var i nærheten av Nukhasj i hans niende år.<ref name="Gardiner_203">Gardiner (1964), s. 203</ref> Selv med disse medregnet er tallene altofr høye til å være realistiske, og er antagelig rent skryt.<ref>Manuelian (1987), s. 77</ref>

Etter krigføringen i Amenhoteps niende år kjempet den egyptiske hæren aldri mot Mitanni igjen, og de kongerikene synes å ha kommet fram til en form for fredsavtale. Amenhotep selv nedtegnet at kongene av [[babylon]]ene, [[hettittene]], og mitannene kom for å inngå fred og betale tributt til ham etter hans niende år, noe som kan være rent skryt.<ref name="Redford_164">Redford (1992), s. 164</ref> Imidlertid opptrer en annen tekst på murene i Karnak som hevder at fyrstene fra Mitanni kom for å søke fred med Amenhotep, og det kan ikke like enkelt bortforklares.<ref name="Redford_164"/> Den voksende makten til hettittene i Anatolia kan til sist ha tvunget Mitanni til å søke en alliert, og at det bestemt ble en gjensidig avtale mellom Egypt og Mitanni på tiden av Amenhoteps etterfølger. Det kan også ha blitt tvunget fram etter Amenhoteps kampanjer for å forhindre ytterligere massedeportasjoner.<ref name="Redford_164"/> Uansett når en formell fredsavtale ble inngått, ble en uformell fred opprettholdt mellom Amenhotep og kongen av Mitanni. Deretter konsentrerte Amenhotep seg om innenrikspolitikken, med et mulig unntak. En helligdom for faraos visekonge eller guvernør i Nubia viser at Amenhotep mottok tributt etter krigføring i landet i sør, men det er ikke mulig å plassere en særskilt dato for når det skjedde.<ref>Manuelian (1987), s. 92</ref>