Redigerer Alkestis (avsnitt)

== Tolkning ==
Litteraturforskere har et mangfoldig syn på hvordan å kategorisere dramaets [[sjanger]]. Det har både [[Tragedie|tragiske]] som [[Komedie|komiske]] elementer og ble framført istedenfor det konvensjonelle [[satyrspill]]et da det første gang ble satt opp. Ved dens blanding av tragiske og komiske elementer er det mer et satyrspill enn tragedie, men det er heller ikke et renskåret satyrspill som vanligvis er en kort og grov farse karakterisert av et kor av [[satyr]]er. Dog har Herakles satyrens rolle i stykket.<ref name="ancient">[http://www.ancient-literature.com/greece_euripides_alcestis.html «Euripides - Alcestis»], ''Ancient Literature''</ref>

Det synes klart at Evripides har strukket de konvensjonelt forståtte grensene for sjangrene: ''Alkestis'' er på samme tid tragisk, [[tragikomedie|tragikomisk]], romantisk, fantastisk, komisk, realistisk, og ironisk. Figurene er tvetydig og inkonsekvente. Admetos er tragisk, from, dydig, selvopptatt, men også edel og gjestemild. Alkestis er en mønstergyldig hustru, naiv, selvoppofrende, og uvirkelig, i sentrum av dramaet samtidig som hun er ubetydelig for handlingen, men heller ikke Admetos styrer handlingen. Alketis både elsker sin ektemann og elsker ham ikke; Admetos elsker sin hustru, men også seg selv.<ref>Gounaridou, Kiki (1998): [https://books.google.no/books?id=3o2QL_I0HRQC&pg=PA24&lpg=PA24&dq=Alcestis+%2B+Conacher&source=bl&ots=dzfwEQy293&sig=kHj8XlEoclznYPE-9qY47LhM5oc&hl=no&sa=X&ei=753DVLK3AYqxaYargYgC&ved=0CDkQ6AEwCQ#v=onepage&q=Alcestis%20%2B%20Conacher&f=false ''Euripides and Alcestis: Speculations, Simulations, and Stories of Love in the Athenian Culture''], University Press of America, s. 16</ref>

Den lykkelige slutt er [[ironi]]sk ettersom hva som har skjedde mellom paret kan de aldri bli lykkelige igjen, men de vil påbegynne livet på nytt og ha muligheten til lykke ettersom de åpenbart har fortjent det. Dikteren endrer [[naturlov]]ene: mennesker dør og deretter er de ikke døde. Han opphever de moralske prinsipper: lojalitet til en person er avhengig av en annens svik. Han underminerer oppfatningen av sannhet: likheten med sannheten er sannere enn sannheten selv. Koret undrer seg: «Så sikkert? Jeg kjenner intet. Hvordan kan du være sikker?»<ref>Gounaridou, Kiki (1998): ''Euripides and Alcestis'', s. 17</ref>

''Alkestis'' er også interessant for [[kvinneforskning]]en. Kritikere har indikert at dramaets sentrale fokus er Admetos framfor Alkestis og forskere har studert stykkets patriarkalske aspekter. Alkestis' heroisme og [[retorikk]] bærer tradisjonelle mannlige kvaliteter som forstått av athenerne på 400-tallet f.Kr. Disse kvalitetene gjør henne til «mer mannlig» enn Admetos som lar henne dø i sitt sted.<ref>Gounaridou, Kiki (1998): ''Euripides and Alcestis'', s. 15-16</ref> Åpenbart viser stykket i Alkestis' uselviske ofring av sitt eget liv for å redde sin ektemann i hvilken grad den greske moral i [[antikken]] og kvinners rolle i det gresk samfunn er svært forskjellig fra dagens Hellas.<ref name="ancient"/>

Erfaringen med døden, både for den døende og for de etterlatte, er en prosess i en bestemt form og kontinuitet. Grekerne konstruerte deres møte med døden på et lignende vis og markerte sorgens stadier i rituelle former. [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'' forteller i detaljer hvordan [[Akilles]] bevegde seg fra sjokk til mulig selvmorderisk sorg ved [[Patroklos]]' død og videre til raseri. Admetos gjennomgår en lignende prosess som endrer ham, men ikke i samme grad og omfatning som Akilles, men viser at døden er en overgangspassasje for både den døde som de etterlatte, og en nødvendighet for gresk drama.<ref>Segal, Charles (april 1992): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/25010966?sid=21105689001053&uid=2&uid=70&uid=4&uid=2129&uid=3738744 «Euripides' 'Alcestis': Female Death and Male Tears»] i: ''Classical Antiquity'', Vol. 11, No. 1, s. 142-158</ref>

Alkestis kan således vurderes som en selvreflekterende tragedie hvor Evripedes underminerer de 'fakta' han selv presenterer, det vil si at Alkestis dør og deretter vender tilbake til livet og således fokuserer på de emner som er fundamentale for den dramatiske og poetiske representasjon: språket og den visuelle oppfatning.<ref>Gounaridou, Kiki (1998): ''Euripides and Alcestis'', s. 15</ref>