Redigerer Alexander III (pave) (avsnitt)

===Pave===
Ved pavevalget [[1159]] fikk Roland flest stemmer og kalte seg Alexander III, men keiservennlige kardinaler valgte kardinal Octavianus, og fikk ham iført paveskrud. Alexander [[bann]]lyste [[Viktor IV (1159-1164)|Viktor IV]], som motparten kalte seg. Frederik stevnet dem begge til et møte i [[Pavia]] ([[1160]]). Alexander uteble og ble bannlyst, og Viktors valg ble stadfestet. Alexanders svar var å bannlyse keiseren, men hans stilling i [[Italia]] ble stadig dårligere, og våren [[1162]] dro han til [[Frankrike]]. Selv her begynte prestestanden å falle fra; men den tyske keisers maktutfoldelser bevirket et omslag, og Frankrike sammen med [[England]], [[Sicilia]] og [[Spania]] stod nå på Alexanders side. Mest oppholdt han seg i [[Sens]], hvor hans tilhengere flokket seg om ham, blant dem biskopen i [[Århus]], [[Eskil (biskop i Århus)|Eskil]], og tross hans landflyktighet vokste hans makt sterkt; således gikk [[Valdemar I av Danmark]] og de danske [[biskop|bisp]]er over på hans parti.

Viktor døde [[1164]], og det ble valgt en ny [[motpave]], [[Paschalis III]] [[1165]]. Alexander vendte allikevel tilbake til [[Roma]], men ble året etter igjen fordrevet av keiseren. Den tyske hær ble imidlertid ødelagt av [[pest]], og de [[lombardisk]]e byene reiste seg og sluttet forbund med Alexander. Paschalis døde i ([[1168]]), og den tredje motpaven, [[Calixtus III (motpave)|Calixtus III]], fikk aldri mye makt. Da keiseren deretter led det skjebnesvangre nederlaget overfor lombardene ved [[Legnano]] i [[1176]], måtte han ved et høytidelig møte med paven i [[Venezia]] [[1177]] ydmyke seg og trekke sin støtte til Calixtus. Alexander frafalt på sin side kravene om lenshøyhet over keiserriket og lovet å gi tilbake fratatt land, men seieren var umiskjennelig hans. 

Imidlertid hadde han i England vunnet en enda større seier; han hadde ivrig støttet [[erkebiskop]] [[Thomas Becket]] i kampen for de kirkelige idéer, og da erkebispen til sist falt som offer for kongens oppfarende sinne, [[helgen]]kronet Alexander ham straks, bannlyste kong [[Henrik II av England]] ([[1170]]) og tvang ham til ydmykende bot ved den myrdede erkebiskops grav i [[1174]]. 

I september [[1171]] sendte Alexander også en [[bulle]] til folk og herskere i [[Norden]] med oppfordring om å utvide [[korstog]]ene helt til [[Finland]]. Kristendommen stod fremdeles svakt der, men etter [[1190]] var korstog til Finland blitt vanlige.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 94), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>

Nidkjær for kirkens frihet bannlyste han også kong [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] av [[Skottland]], fordi han ville påtvinge [[St. Andrews]] en biskop av eget valg ([[1180]]). [[Kjetteri]]et ble strengt fordømt på det tredje alminnelige lateranmøtet [[1179]], som ble overvært av 300 bisper og regnes som høydepunktet av Alexanders makt. Her fikk han også vedtatt at det paveemne som hadde fått 2/3 av kardinalenes stemmer, var lovlig valgt – en bestemmelse som skulle hindre de ødeleggende paveskismer. På grunn av [[romer]]nes opprør ble han atter fordrevet fra den hellige stad i sin siste levetid. Han døde i [[Civita Castellana]] 30. august 1181.