Redigerer Akkadisk (avsnitt)

===Språkutvikling===

Gammelakkadisk, som ble benytta fram til slutten av det tredje årtusenet f.Kr., skiller seg fra både babylonsk som assyrisk, og ble utkonkurrert av disse dialektene. Allerede på 2000-tallet f.Kr. kunne disse to, som senere skulle bli hoveddialekter, tydelig skilles fra hverandre. Gammelbabylonsk er, på samme måte som den nærstående dialekten mariottisk, tydelig mer innovativt enn både det gammelassyriske språket og det fjernere [[eblaittisk]]e språket. Derfor er det i gammelbabylonsk at man for første gang finner former som ''lu-prus'' (jeg kommer til å avgjøre), istedenfor den eldre ''la-prus''. Selv om assyrisk var temmelig arkaisk sammenligna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinninger, for eksempel den «assyriske vokalharmonien», som dog ikke kan sammenlignes med [[vokalharmoni]]systemet i [[tyrkisk]] eller [[finsk]]. Eblaittisk var et enda mer arkaisk språk. Det beholdt hele tida et produktivt [[dualis]] og et [[relativt pronomen]] som særstilles etter [[kasus]], numerus og genus. Begge deler forsvant allerede i gammelakkadisk.

Gammelbabylonsk var kong [[Hammurabi]]s språk, og med dette skapte han det som i dag kalles [[Hammurabis lover]], en av verdens eldste lovtekster.

Fra 1400-tallet f.Kr. snakker man om «mellombabylonsk». Grensedragninga bygger på at [[Kassitter|kassittene]] erobra Babylonia omkring 1550 f.Kr. og deretter beherska dette språket i over 300 år. De ga opp sitt eget språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytelse på språket. I mellombabylonskens blomstringstid var det i hele den gamle Orientens verden, inkludert Egypt, diplomatiets skriftspråk. I denne perioden ble tok det også opp tallrike lånord fra nordvestsemittiske språk og fra [[hurrittisk]]. Disse ble imidlertid brukt kun i det akkadiske språkområdets grenseområder.

[[Fil:Cuneiform script.jpg|thumb|En akkadisk innskrift]]
Selv gammelassyrisk utvikla seg videre i det andre årtusenet før Kristus. Siden det var et rent folkespråk – konger skrev på babylonsk – finnes det bare noen få bevarte omfangsrike tekster fra denne tida. Fra rundt 1500 f.Kr. snakker man om «mellomassyrisk». 

I løpet av det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk og [[arameisk]] parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, mens [[papyrus]]- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språka «nyassyrisk» og «nybabylonsk». Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byen [[Nineve]], og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk.

Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennom [[perserne]]s erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av «senbabylonsk») som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også etter [[Antikkens Hellas|grekernes]] invasjon under [[Aleksander den store]] på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av [[200-tallet]] e.Kr.