Redigerer Aggresjon (avsnitt)

=== Aggresjon hos tamhund ===
[[Fil:Mad dog.jpg|thumb|Aggresjon hos [[Schæferhund]]]]
Det er to typer aggresjon hos [[tamhund]]en, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.<ref>Mugford, R.A. (1995) Canine behavioural therapy. In: Serpell, J. (ed.) ''The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People''. Cambridge University Press, Cambridge, pp. 139–152.</ref>

==== Ønskelig aggresjon ====
Flere [[hunderase]]r er selektivt utvalgt for sin aggresjon, og da spesielt aggresjon mot fremmede. [[Rottweiler]], [[dobermann]], [[schæferhund]] og [[Akita (hund)|Akita]] er eksempler på hunderaser som har blitt selektert på grunn av slik atferd, og Hart og Hart (1985) har dokumentert at nettopp disse rasene figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.<ref name="HartHart">Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) ''Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er''. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.</ref> Selektivt utvalgt for sin aggresjon er også mange andre hunderaser, raser vi i dag gjerne forbinder med [[vakthunder]], [[vokterhunder]] og [[kamphunder]].

==== Uønskelig aggresjon ====
Hart og Harts studie indikerer også at hunderaser som [[foxterrier]], [[sibirsk husky]], [[afghansk mynde]], [[dvergschnauzer]], [[skotsk terrier]] og [[chow-chow]] har en tendens til å være mer [[dominans|dominante]] ovenfor sine eiere enn andre hunderaser.<ref name="HartHart" /> Og rasene [[west highland white terrier]], foxterrier, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en økt tendens til aggresjon mot fremmede hunder.<ref name="HartHart" />

Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å inndele hundens aggresjonsmønster, men det hersker fortsatt stor uenighet omkring hvordan dette kan gjennomføres med størst mulig nøyaktighet. Problemet henger sammen med vanskeligheten med å velge ut rett populasjon som referansegruppe. Overall (1997) delte aggresjonen inn i 13 subgrupper; maternal, lek, frykt, smerte, territorial, beskyttelses-, hunder imellom, avstraffelses-, matrelatert, eiendomsrelatert, røversk, dominans-, og [[idiopati]]sk aggresjon.<ref>Overall, K.L. (1997) ''Clinical Behavioral Medicine for Small Animals''. Mosby, St Louis, Missouri, 544 pp.</ref>

I en studie fra Animal Behaviour Clinic, College of Veterinary Medicine, [[Cornell University]] i [[USA]], ble hunderaser med aggresjon mot fremmede og angstrelatert aggresjon sammenlignet med hunderaser som ble presentert ved [[Veterinary Medical Teaching Hospital]] i samme tidsrom. Kun individuelle hunderaser med 10 eller flere hunder innen hvert atferdsproblem (kategori) ble evaluert. Undersøkelsen viste at [[engelsk springer spaniel]] var betydelig mer vanlig blant hunder som viser aggresjon mot sine eiere (10,7%) enn blant dem som viser aggresjon mot fremmede (0,0%).<ref name="Takeuchi">Takeuchi, Y., Ogata, N., Houpt, K.A. andScarlett, J.M. (2001) Differences in backgroundandoutcome of three behavior problems of dogs. Applied Animal Behaviour Science 70, 297–308.</ref> Blant hunderaser som viser aggresjon mot fremmede utgjorde [[labrador retriever]] hele 12%, sammenlignet med 0,0% aggresjon mot sine eiere.<ref name="Takeuchi" /> Engelsk springer spaniel og rottweiler (men altså ikke schæferhund) viste betydelig (P < 0,005) større aggresjon mot sine eiere enn andre hunderaser i undersøkelsen.<ref name="Takeuchi" /> Studien viser også (første gang dokumentert) at rottweiler hyppigere enn før antatt fremviser dominant aggresjon.<ref name="Takeuchi" />

Aggresjonsproblemene med engelsk springer spaniel støttes også av annen forskning, blant annet Borchelt, 1983<ref>Borchelt, P.L. (1983) ''Aggressive behaviour of dogs kept as companion animals, classification andinfluence of sex, reproductive status andbreed''. Applied Animal Ethology 10, 45–61.</ref>; Landsberg, 1991<ref>Landsberg, G.M. (1991) ''The distribution of canine behavior cases at three behavior referral practices''. Veterinary Medicine, October, 1011–1017.</ref>; Line and Voith, 1986.<ref>Line, S. and Voith, V.L. (1986) ''Dominance aggression of dogs towards people: behavior profile andresponse to treatment''. Applied Animal Behaviour Science 16, 77–83.</ref> Endringer i [[neurotransmitter]]nivåene hos engelsk springer spaniel antyder en [[genetikk|genetisk]] årsak, der et enkelt [[gen]] kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte [[stoffskifte]]nivåer av [[serotonin]] og [[dopamin]].<ref>Reisner, I.R., Mann, J.J., Stanley, M., Huang, Y.-Y. and Houpt, K.A. (1996) ''Comparison of cerebrospinal fluidmonoamine metabolite levels in dominant-aggressive and non-aggressive dogs''. Brain Research 714, 57–64.</ref>

==== Aggresjon og pelsfarger ====
Fordi mange studier med [[pelsdyr]] har vist at utfargingen kan påvirke atferden hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen påvirket aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter med medisinske problemer ved [[The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University]] i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra [[Animal Behavior Clinic for aggression]], der hundene var pasienter med aggresjonsproblemer.

Studien avslørte at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr med medisinske problemer. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert.

Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga [[cocker spaniel]] oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer.<ref>Podberscek, A.L. and Serpell, J.A. (1996) ''The English Cocker spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour''. Applied Animal Behaviour Science 47, 75–89.</ref>