Redigerer Østgotere (avsnitt)

== Forfall ==
Da Tedoderik døde i [[526]] ble østgoterne og vestgoterne igjen delt. De få gangene de handlet sammen etter denne tiden var sjeldne og tilfeldige som før. Amalrik overtok vestgoternes kongedømme i Iberia og Septimania. [[Provence]] ble laget til riket til den østgoterske kong [[Athalarik]], barnebarnet av Teoderik gjennom hans datter [[Amalasuntha]]. Ingen av dem klarte å ordne opp i krangler blant den gotiske eliten. [[Theodahad]], fetter av Amalasuntha og nevø av Teoderik gjennom sin søster, tok over og drepte dem, men tronraningen endte i mer blodsutgytelse. Tre andre herskere overtok i løpet av de neste fem årene.

Svakheten til østgoternes posisjon i Italia viste seg nå. den bysantinske keiser [[Justinian I]] hadde alltid forsøkt å gjenskape så mye som mulig av det vestlige Romerriket og ville definitivt ikke la denne anledningen gå forbi. I [[535]] gav han [[Belisarius]] i oppdrag å angripe østgoterne. Belisarius erobret raskt Sicilia og krysset inn i Italia hvor han erobret [[Napoli]] og Roma i [[536]] før han marsjerte nordover, tok [[Milano|Mediolanum]] og den østgoterske hovedstaden Ravenna i [[540]].

På dette tidspunktet tilbød Justinian goterne en generøs avtale, for generøs etter Belisarius sitt syn, retten til å holde et uavhengig kongedømme nordvest i Italia og kravet om at de kun skulle gi ''halvparten'' av deres skatter til imperiet. Belisarius overleverte meldingen til goterne, selv om han holdt seg for god til å anbefale den. Goterne følte at dette måtte være en felle. De stolte ikke på Justinian, men fordi Belisarius hadde oppført seg eksemplarisk i sin erobring stolte de mer på ham og gikk med på å ta avtalen bare dersom Belisarius anbefalte den. Dette gjorde avtalen svært vanskelig å inngå.

En fraksjon med gotiske adelsmenn poengterte at deres egen kong [[Witiges]], som akkurat hadde tapt, var en svekling og de ville trenge en ny. [[Erarik]], lederen av gruppen, foreslo Belisarius og resten av kongedømmet gikk med på dette, derfor tilbød de ham kronen. Belisarius var soldat, ikke statsmann, og fremdeles lojal for Justinian. Han lot som om han skulle akseptere, red til Ravenna for å krones og arresterte umiddelbart lederne av goterne og trakk tilbake hele kongedømmet deres til Bysantium.

Justinian var rasende. [[Det persiske riket|Perserne]] angrep i øst og han ønsket et stabilt nøytralt land som skilte hans vestlige grense fra frankerne som ikke var så vennligsinnede. Belisarius ble sendt for å møte perserne og etterlot derfor John, en bysantinsk offiser, til å styre Italia midlertidig.

I [[545]] returnerte Belisarius til Italia hvor han oppdaget at situasjonen hadde forandret seg radikalt. Erarik var drept og den pro-romerske fraksjonen av den gotiske eliten var kastet. I [[541]] hadde østgoterne valgt den nye lederen [[Totila]]. Denne gotiske nasjonalisten og brilliante kommandanten hadde tatt tilbake hele det nordlige Italia og til og med drevet bysantinerne ut av Roma. Belisarius gikk på offensiven, lurte Totila til å gi opp Roma i prosessen, men tapte så igjen etter at en sjalu Justinian, redd for makten til Belisarius, nektet å gi ham forsyninger og forsterkninger. Belisarius var tvunget til å gå på defensiven og i [[548]] erstattet Justinian ham med [[evnukken]] og [[general]]en [[Narses]] som han stolte mer på.

Narses skuffet ikke Justinian. Totila ble drept i [[slaget ved Taginae]] i juli [[552]] og hans tilhengere [[Teia]], [[Aligern]], [[Scipuar]] og [[Gibal]] ble alle drept eller overgav seg i [[slaget ved Mons Lactarius]] i oktober [[552]] eller [[553]]. [[Widin]], det siste kjente medlemmet av den gotiske arméen gjorde opprør sendt på 550-tallet med minimal militær hjelp fra frankerne. Hans opprør var mislykket, opprøret endte med at Widin ble tatt til fange og ført til Konstantinopel for straff i [[561]] eller [[562]].

Med det endelige nederlaget forsvant det østgoterske navnet. Nasjonen hadde praktisk talt forduftet med Teoderiks død. Sjansen for å danne en nasjonalstat i Italia med en forening av romerske og germanske elementer, slik som de som oppstod i Gallia, Iberia og deler av Italia under [[Langobarder|langobardisk]] styre, var dermed tapt. Resultatet var at goterne beholdt en annen plass i iberisk minne enn de gjorde i italiensk minne. I Italia var goterne for en kort tid erobrere og herskere, mens i Iberia leverte goterne et viktig bidrag til dagens nasjon. Det bidraget har hverken blitt glemt eller forhatt. Deler av regionen nord i Iberia som ikke ble erobret, [[Asturias]]' land, hadde for en stund navnet Gothia, i likhet med gotiske områder i Gallia.