Redigerer Økonomi (avsnitt)

====Industrielle revolusjon====
Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, og spesielt produksjon med økende utbytte (skalafordeler), gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den [[industrielle revolusjon]] førte økt verdiskaping nesten alltid bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Den økonomiske virksomheten hadde ofte avtakende utbytte og manglet skalafordeler eller synergier mellom bransjer. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte [[Malthusfella]]. David Ricardo og [[Thomas Robert Malthus]] observerte at samfunnet ikke lot til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet ''the dismal science''. Først med [[den industrielle revolusjon]] gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte [[liberalisme]]n som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle.

Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var også byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og den enkelte disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som [[Karl Marx]], og mobilisert av [[arbeiderbevegelsen]] med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen ([[sosialdemokrati]]) eller også selve produksjonen ([[kommunisme]]) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Karl Marx trodde (feilaktig) at den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, også kjennetegnet den industrielle kapitalismen. 

I [[Sovjetunionen]] førte økonomen [[Jevgenij Preobrazjenskij]] spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med '''[[planøkonomi]]''' ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. [[Depresjonen]] på [[1930-tallet]] syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men [[Tyskland]]s nederlag i [[andre verdenskrig]] og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at [[markedsøkonomi]] med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og [[John Maynard Keynes]] formulerte en '''[[blandingsøkonomi]]''' hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser.