Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

==== Alderdom og død ====
Nøyaktig når et menneske gikk over fra voksen til gammel var uavklart. Tradisjonelt var [[overgangsalder]]en et utgangspunkt for kvinner, og mange kvinner fikk gjerne sine siste barn i 40-årsalderen. For menn var det ingen klar overgang. De fulgte mønsteret fra familiene nevnt over, altså at nordvest i Europa levde de eldre for seg selv så lenge de kunne, mens ellers var de del av et kollektiv med tre generasjoner med familie. Mens de som var i en storfamilie ble tatt vare på, var det i nordvest vanligere at enkemenn ble tatt vare på i familien enn enker. Enker kunne ofte alliere seg med andre enker eller andre bekjente og skape en felles løsning der alle bidro litt. Det var også fordommer overfor eldre. Enkelte fordommer gjaldt for begge kjønn, som at de gamle ble senile, men de fleste var rettet mot eldre kvinner, som at de kunne skade dyr, barn og brystfødende kvinner.<ref>Side 73-75, Wiesner-Hanks</ref>

Døden var langt mindre knyttet til alderdom i renessansen enn den var senere. Dette skyldtes at dødeligheten var høy i alle deler av livet, spesielt de første årene. Derfor var det viktig for folk å ha en god død, og kunsten å dø, eller ''ars moriendi'', ble et vanlig begrep. Man måtte veie opp for sine synder, unngå [[Djevelen]]s fristelser og være klar til å møte Gud. Mer praktisk burde man alltid ha et testamente og ha klar betalingen for sjelesørging og minnestunder. Dersom man visste, eller trodde, at den siste time var nær, tilkalte man som oftest en prest som gjennomførte ritualer som gjorde overgangen lettere. Liket ble vasket av familiens kvinner eller av profesjonelle og så påkledd likklede før de ble begravet innen en dag eller to. Begravelsen var ofte gjennomført som en prosesjon, og profesjonelle gråtekoner kunne gjøre prosesjonen spesielt imponerende for de som så på. Begravelsen og bønnen om at sjelene måtte hvile i fred sto knyttet til overtro; det het at mødre, hevnlystne mordere og de som hadde begått selvmord kunne gå igjen og skape problemer for de levende. Mange lærde prester var imot denne overtroen, og for katolikker ble troen om at de døde gikk til [[Skjærsilden]] for å bøte for sine synder, sterkere. Tanken var at man kunne hjelpe sine kjære ut fra Skjærsilden til himmelen ved å betale avlatsbrev. Denne praksisen fikk sterk motbør hos blant andre Martin Luther, og var avgjørende for tilblivelsen av protestantismen.<ref>Side 75-77, Wiesner-Hanks</ref>