Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

== Etter krigen ==
[[Fil:Army-Navy E Award Ceremony 68997.jpg|thumb|right|Overrekkelse av ''Army–Navy «E» Award'' i Los Alamos den 16. oktober 1945. Stående fra venstre mod høyre: [[Robert Oppenheimer]], ukjent, ukjent, [[Kenneth Nichols]], [[Leslie Groves]], [[Robert Gordon Sproul]] og [[William Sterling Parsons]].]]
Under krigen ga ordene «Manhattan Project» enhver rekvisisjon om arbeidere eller rasjonert materiale den høyeste prioritet. En artikkel fra 1945 i tidsskriftet ''[[Life (magasin)|Life]]'' anslo imidlertid at «[s]annsynligvis bare noen få dusin i hele landet kjente hele betydningen av Manhattanprosjektet, og kanskje bare {{formatnum:1000}}&nbsp;andre var klar over at det handlet om arbeid med atomer.» De over {{formatnum:100000}}&nbsp;andre som arbeidet på prosjektet «arbeidet som muldvarper i mørket». Arbeiderne ble advart om at avsløringer av prosjektets hemmeligheter kunne straffes med 10&nbsp;års fengsel eller {{formatnum:10000}}&nbsp;dollar i bøter (ca. {{formatnum:129000}}&nbsp;dollar i 2012{{Sfn|The Federal Reserve Bank of Minneapolis}}). De kunne samtidig se enorme mengder materialer ankomme fabrikkene mens det ikke kom ut noe i den andre enden og overvåke avtaler og bygg samtidig som det foregikk mystiske reaksjoner bak tykke betongvegger. Likevel kjente de ikke til de fulle formålene med jobbene de hadde. De ble også like overrasket som resten av verden da resultatet av arbeidet ble kjent. Aviser i Oak Ridge med nyheten om Hiroshima-bomben ble solgt for én dollar (13&nbsp;dollar i 2012{{Sfn|The Federal Reserve Bank of Minneapolis}}).{{Sfn|''Life'', Manhattan Project|s=91|loc=20. august 1945}}{{Sfn|''Life'', Mystery Town Cradled Bomb|s=94|loc=20. august 1945}}{{Sfn|''The Atlantic''|loc=25. juni 2012}}

I forventning om bombeslippene, lot Groves [[Henry DeWolf Smyth]] utarbeide en historie til offentliggjørelse. Rapporten om atomenergi til militære formål, bedre kjent som «[[Smyth-rapporten]]», ble offentliggjort 12. august 1945.{{Sfn|Groves|1962|s=348–362}} Groves og Nichols overrakte [[Army-Navy «E» Award]] til nøkkelleverandører, hvis involvering hadde vært holdt hemmelig. Over 20&nbsp;nøkkelleverandører og vitenskapsfolk ble tildelt presidentens fortjenestemedalje ([[Medal for Merit|Presidential Medal for Merit]]), deriblant Bush og Oppenheimer. Militærfolk fikk [[Legion of Merit]], blant annet sjefen for [[Women's Army Corps]]-enheten, kaptein Arlene G. Scheidenhelm.{{Sfn|Nichols|1987|s=226}}

I Hanford falt produksjonen av plutonium etter hvert som reaktorene B, D og F ble slitt, «[[Nøytrongift|forgiftet]]» av spaltningsprodukter og utvidelse av grafittstavene, kjent som [[Wigner-effekten]]. Utvidelsen skadet de rørene hvor uran ble bestrålt for å danne plutonium og gjorde dem ubrukelige. For å opprettholde forsyningen av [[polonium]] til «unchin initiatorene», ble produksjonen skåret ned og den eldre enheten – B – ble stengt, slik at det minst var én reaktor til rådighet senere. Forskningen fortsatte og DuPont og metallaboratoriet utviklet en [[redoksreaksjon]] som en alternativ metode til separasjon av plutonium til vismutfosfatprosessen, som etterlot ubrukt uran i en form som var vanskelig å gjenbruke.{{Sfn|Jones|1985|s=592–593}}

Arbeidet med å bygge bomber ble utført av Z-divisjonen, oppkalt etter direktøren [[Jerrold R. Zacharias]] fra Los Alamos. Z-divisjonen holdt opprinnelig til på Wendover Field, men flyttet til [[Oxnard Field]] i New Mexico i september 1945 for å være tettere på Los Alamos. Dette var begynnelsen på [[Sandia base]]. Den nærliggende Kirtland Field ble brukt som B-29-base for utprøving av brukbarhet i fly og utprøvinger av slipp.{{Sfn|Hansen|1995b|s=V-152}} I oktober var hele staben og fasilitetene i Wendover blitt overført til Sandia.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=625}} Etter hvert som reserveoffiserene ble sendt hjem, ble de skiftet ut med 50&nbsp;spesielt utvalgte offiserer.{{Sfn|Nichols|1987|s=225–226}}

Nichols anbefalte at S-50 og ''Alpha''-linjene på Y-12 ble stengt ned. Det skjedde i september.{{Sfn|Nichols|1987|s=216–217}} Selv om de fungerte bedre enn noen gang,{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=624}} kunne ikke ''Alpha''-linjene konkurrere med K-25 og den nye K-27, som ble satt i drift i januar 1946. I desember ble Y-12-anlegget stengt ned, og dermed falt beskjeftigelsen i Tennessee Eastman fra {{formatnum:8600}} til {{formatnum:1500}}&nbsp;personer. Dette ga en besparelse på 2&nbsp;millioner dollar i måneden.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=630, 646}}

[[Fil:Atomic Energy Act of 1946 signing.jpg|thumb|left|President [[Harry S. Truman]] underskriver loven om atomenergi i 1946, som grunnla USAs atomenergikommisjon.]]

Demobiliseringen utgjorde et enormt problem for Los Alamos som opplevde en regelrett talentflukt. Det var svært mye som gjenstod å gjøre. Bombene som ble brukt under Hiroshima og Nagasaki var rene laboratorieeksemplarer, og det manglet mye for å gjøre de enklere, sikrere og mer pålitelige. Det skulle utvikles implosjonsmetoder til uranbomber i stedet for den uøkonomiske kanonmetoden, og det var behov for blandede uran-plutoium-kjerner nå som det var knapphet på plutonium på grunn av reaktorproblemene. Usikkerheten om laboratoriets fremtid gjordet imidlertid vanskelig å få folk til å bli værende. Oppenheimer vendte tilbake til sin jobb ved University of California og Groves utpekte Norris Bradbury som midlertidig erstatning. Rent faktisk kom Bradbury til å bli i denne stillingen de neste 25&nbsp;årene.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=625}} Groves forsøkte å bekjempe utilfredsheten, som kom av mangelen på bekvemmeligheter, med et byggeprogram som omfattet en forbedret vannforsyning, tre hundre hus og fritidsfasiliteter.{{Sfn|Jones|1985|s=592–593}}

To prøvesprengninger av «Fat Man»-typen ble gjennomført på [[Bikiniatollen]] i juli 1946, som et ledd i [[Operation Crossroads|Operasjon Crossroads]], for å undersøke effekten av atomvåpen på krigsskip.{{Sfn|Nichols|1987|s=234}} Able ble sprengt 1. juli 1946. Den mer spektakulære Baker ble sprengt under vann 25. juli 1946.{{Sfn|Jones|1985|s=594}}

Under inntrykk av de nye våpnenes ødeleggelseskraft og i forventning om et våpenkappløp uttrykte en rekke prosjektdeltakere, deriblant Bohr, Bush og Conant, et synspunkt om at det var nødvendig å komme frem til en avtale om internasjonal kontroll med atomforskning og atomvåpen. [[Baruch-planen]], som ble fremlagt i en tale til det nyetablerte [[United Nations Atomic Energy Commission|atomenergikommisjonen]] i juni 1946, foreslo etableringen av en internasjonal myndighet innen atomutvikling, men det førte aldri frem.{{Sfn|Gosling|1994|s=55–57}} Etter en intern amerikansk debatt om den fortsatte ledelsen av atomprogrammet, ble den amerikanske atomenergikommisjonen dannet med henblikk på å overta oppgavene til Manhattanprosjektet. Loven sikret sivil kontroll over atomprogrammet og fjernet utvikling, produksjon og kontroll over atomvåpen fra det militære. De militære aspektene ble overtatt av [[Armed Forces Special Weapons Project]] (AFSWP).{{Sfn|Groves|1962|s=394–398}} Selv om Manhattanprosjektet ble avsluttet 31. desember 1946, eksisterte Manhattandistriktet frem til 15. august 1947.{{Sfn|Jones|1985|s=600}}
{{-}}