Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Spørsmålet om industriell fiskeforedling === 
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01014.jpg|mini|Fiske med [[snurpenot]] på Lofothavet. Snurpenot ble brukt på lofotfisket fra 1949 til 1959, etter den tid har det vært forbudt. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Historikere har påpekt at den mest omstridte delene av moderniseringspolitkken i Nord-Norge etter krigen hverken var forsvars- eller industripolitikk, men fiskeripolitikken. [[Reidar Carlsen]] som var fiskeriminister i årene 1946–1951 gikk inn for helårsfiske, effektive redskaper som snurpenot og trål, samt større enheter. Målet for Carlsen og etterfølgende fiskeriministere var økt verdiskapning og større inntekter for fiskerne. Imidlertid var holdningene blant mange av fiskerne i Nord-Norge den stikk motsatte. De så med frykt en politikk som kunne føre til slutten på selvstendige og uavhengige fiskere som eide eget bruk.<ref name=Hut246>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 246.]]</ref>

Fiskerne, anført av Norges Fiskarlag som var ledet av arbeiderpartipolitikeren [[Jens Steffensen]] ønsket fortsatt selvstendige fiskere med selveide båter. Nordland Fylkes Fiskarlag gikk enda sterkere inn for denne politikken. Politikernes ønske om et mer effektivt helårsfiske skyldtes hensyn til de nyetablerte fillet- og frossenfiskfabrikkene.<ref name=Hut246/>

[[Fil:Scania-Vabis LS75 Truck 2.jpg|mini|[[Frionor]] var et konsern for fiskefilet- og frysefabrikker som bearbeidet torsk og annen hvitfisk. Den første tiden eksporterte Frionor industriråstoff og halvfabrikata til den internasjonale foredlingsindustrien. Senere satset selskapet i økende grad på videreforedling ved norske anlegg.<ref>{{snl|Frionor AS}}</ref> {{byline|Lars-Göran Lindgren}}]]

Etter krigen ble det bygget opp mange store fryserier, både som private- og som statseide konserner. For de private selskapene ga staten gunstige lån og tilskudd. Disse fabrikkene representerte store investeringer i bygninger og maskiner, og for at de skulle være lønnsomme måtte de ha jevn tilførsel av råstoff. I neste omgang kom det derfor krav fra denne industrien om liberalisering og trålfiske for å sikre produksjonen.<ref name=Chr30/> I Nordland fylke ble typisk 60–70&nbsp;% av fiskeressursene dradd opp av havet i årets første tre måneder. Carlsen uttalte at det var «uhyre vanskelig å skape grunnlag for en industri» når den bare var sikret råstoff i så kort tid.<ref name=Hut247>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 247.]]</ref>

Staten fikk også selv erfare vanskene med å drive en fabrikk med kapitalintensivt utstyr når råstofftilgangen var uregelmessig. I [[Melbu]] hadde myndighetene overtatt A/S Gunnar Karlsens filetfabrikk og etablert Statens fryseri. Her greide en ikke å få regnskapet til å gå i balanse. I tillegg til at myndighetene mente at næringen måtte drive jevnt gjennom året, argumenterte en også for at yrkesfiskere som var i arbeid året rundt ville drive båt og bruk mer effektivt. I tillegg mente en at de ville investere i mer moderne båter og utstyr.<ref name=Hut247/>

Et annet stort stridstema på denne tiden var tillatelse til trålfiske. Myndighetene hadde ført en restriktiv politikk som samsvarte med fiskernes oppfatning. Nordland Fylkes Fiskarlag ville ha trålerne vekk og forlangte i 1946 tolv [[Nautisk mil|mils]] fiskerigrense for å «beskytte de norske fiskerier mot trålernes herjinger». Utenlandske trålskip burde heller ikke få lov til å bunkre i norske havner.<ref name=Hut247/>

Fiskerne i Nord-Norge fryktet at en liberalisering av trålfisket ville gi eierkonsentrasjon. Dermed fryktet nordlandsfiskerne en fremtid der de mistet sin frihet og ville bli «lønnsslaver» på store trålere og fabrikkskip. Nordland Fylkes Fiskarlag uttalte at trålfiske må ses «ut fra de sosiale omveltninger det kan skape blant fiskeribefolkningen». Om noe slikt skulle unngås mente Nordland Fylkes Fiskarlag at trålere måtte drives som samvirkeorganisasjoner under Norges Fiskarlags kontroll.<ref name=Hut247/> I tillegg måtte det antallet trålere avpasses resursgrunnlaget slik at det ikke «skadet kystfiskernes avsetning», samt et «utjamningsfond» for å gi økonomisk støtte til kystfiskerne.<ref name=Hut248>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 248.]]</ref>

En liberal lov om trålfiske kom til behandling i Stortinget. Selv om flesteparten av Arbeiderpartiets representanter mobiliserte mot loven, ble den vedtatt med de borgerlige partienes medvirking. Etter dette gikk Carlsen og Steffensen av som henholdsvis fiskeriminister og leder for Norges Fiskarlag.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 248–149.]]</ref>

[[Fil:Five men from Lofoten Fishery Inspectorate.jpg|mini|Fem karer fra Lofotoppsynet, en institusjon som fungerer som ordenspoliti under lofotfisket. Selv om fiskerne opp gjennom tidene har vist seg å være lovlydige har det opp gjennom årene blitt ilagt titusenvis av bøter, ikke bare for ulovlig fiske, men også for beruselse i kirkene, tyveri, ulovlig handelsvirksomhet og kvakksalveri.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://www.lofoten.com/nb/lofoten/historie/lofotoppsynet | tittel= Lofotoppsynet | besøksdato= 2. februar 2017 | utgiver= Lofoten.com AS| arkiv_url= | dato = }}</ref>{{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Neste stridstema utover i 1950-årene var redskapsbruken under lofotfisket. Det ble innført prøvedrift med snurpenot på lofotfisket i 1949, men i realiteten var det et frislipp av dette redskapet for båter under en viss størrelse. Sammen med ekkolodd var dette et meget effektivt redskap. Nordland Fylkes Fiskarlag hadde dette opp til diskusjon hvert år etterpå i sine årsmøter og gikk fra å være restriktive mot bruken, til senere å gå inn for forbud. Utover i 1950-årene gikk lofotfisket stadig dårligere, noe som styrket motstanden stadig mer. I 1959 grep stortinget inn med forbud mot snurpenot.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 249.]]</ref>

Fra 1948 til 1960 kom det til 23 større stålfartøyer i Nordland, men den store økningen skjedde i antallet sjarker, altså båter under 30 fot. I dette tidsrommet økte antallet sjarker med det tredoble. Noe av årsaken var mangel på kredittilgang som gjorde det mye enklere å finansiere små fiskebåter.<ref name=Hut250>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 250.]]</ref>

Antall fiskere totalt sett i Norge gikk drastisk ned etter andre verdenskrig. Antall deltagere på lofotfisket har gått kraftig ned siden siste halvdel av 1950-årene. Det var 23&nbsp;000 fiskere som deltok i 1952 og 1953, men i 1959 kom tallet under 10&nbsp;000. I 1965 var det bare 5000 deltagere.<ref name=Chr36>[[#Chr|Christensen: ''Torsefiskets historie'' side 36]]</ref> Siden midten av 1970-årene og opp til år 2000 har antall fiskere ligget mellom 2500 til 5000.<ref name=Søb>{{Kilde www | forfatter= Søbye, Espen | url=https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/karneval-i-lofoten--295714 | tittel=Karneval og oljestrid | besøksdato= 8. januar 2018 | utgiver= [[Statistisk sentralbyrå]] | arkiv_url= | dato = 17. februar 2017 }}</ref> Spesielt ble antallet fiskere som drev med annen virksomhet i tillegg sterkt redusert.<ref name=Hut250/>

Stortingspolitikerne ga etter for disse kravene og en gradvis liberalisering av trålfisket har skjedd. Dette ga filetfabrikkene mulighetene til å bygge opp egne trålrederier. Til tross for dette ble ikke denne industrien noen stor suksess. Estimatene for stordriftsfordelene hadde vært urealistiske, i tillegg til at det viste seg vanskelig å fiske opp så store kvanta at den teoretiske produksjonskapasiteten kunne utnyttes. Filetfabrikkene måtte subsidieres og flere bedrifter ble avviklet. Historikerne påpeker at det store paradokset ble at den tradisjonelle foredlingen med tørrfisk og klippfiskproduksjon klarte seg best i etterkrigstiden.<ref name=Chr34>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 34]]</ref>