Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Politiske reformer ===
==== Administrasjon ====
Karl den store var engasjert i mange reformer av det frankiske regjeringen, men videreførte også mange av de tradisjonelle praksisene, slik som fordele kongeriket som en arv blant sine sønner.<ref>Schulman, Jana K. (2002): ''The rise of the medieval world, 500–1300: a biographical dictionary''. Westport, Conn.: Greenwood Press, ISBN 9780313011085, s. xx</ref>

Kongen utøvde ''bannum'', retten til å kommandere og herske. Han hadde øverste domsmakt i juridiske saker, bestemte lovgivningen, ledet hæren, og beskyttet kirken og de svake. Hans administrasjon var et forsøk på å organisere kongeriket, kirken og adelen rundt seg. Denne anstrengelsen var meget avhengig av effektiviteten, lojaliteten og støtten fra hans undersåtter. Størrelsen på hans rike var mer eller mindre på rundt 1 112 000 km2 og med en befolkning som rundt regnet besto av mellom 10 og 20 millioner mennesker.<ref>Henning, Joachim (2007): [https://books.google.no/books?id=ZK3bdq6ihM8C&pg=PA50&lpg=PA50&dq=The+size+of+the+Carolingian+empire+can+be+roughly+estimated+at+1,112,000+km²&source=bl&ots=vc7GxLJX_0&sig=9uU9TgL93lvm5Vfpd-A9lH0abvY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjH0bOYh5LaAhXCKywKHdZKDF0Q6AEIODAB#v=onepage&q=The%20size%20of%20the%20Carolingian%20empire%20can%20be%20roughly%20estimated%20at%201%2C112%2C000%20km²&f=false ''Post-Roman Towns, Trade and Settlement in Europe and Byzantium: The heirs of the Roman West''], Walter de Gruyter, s. 50, note 24</ref>

Grunnet Frankerrikets enorme størrelse inndelte Karl den store det i tre adskille områder for å lette administrasjonen. Disse var den indre kjernen av kongeriket:  Austrasia, Neustria og Burgund som ble ledet direkte av et system kalt for ''[[missatica]]'', «inspeksjonsnettverk». Basert på tidligere mer ad hoc eller mer tilfeldig opplegg,<ref>Frassetto, Michael (2003): ''Encyclopedia of barbarian Europe: society in transformation'', oppslagsord «Missi Dominici»</ref> ved å benytte formen ''missus regis'', «kongens sendebud» hvor en en lekmann og en geistlig ble sendt i par,<ref>Laughlin, James Laurence (1903): «The decline of the missi dominici in Frankish Gaul», ''Credit'' '''4'''(1), s. 5</ref> og bruken av ''missi dominici'' ble fullt utnyttet av Karl den store som gjorde det til en vesentlig del av sin administrasjon.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Missi_Dominici «Missi Dominici»], ''Encyclopædia Britannica'', '''18''' (11. utg.), Cambridge University Press, s. 583.</ref> Historikeren Norman F. Cantor tilskriver dette til den administrative dyktigheten til geistlige som Alcuin og Einhard.<ref>Cantor, Norman F. (1993): ''The Civilization of the Middle Ages'', s. 192.</ref> Utenfor kjerneområdet støttet den frankiske administrasjonen seg på grever, og utenfor denne var det markområder, grenseområder, som ble styrt av mektige guvernører, som i Bretagne, Spania og Bayern.

Karl opprettet også to under-kongeriker i Aquitaine og Italia, styrt over av hans sønner, henholdsvis [[Ludvig den fromme|Ludvig]] og [[Pipin av Italia|Pipin]]. Bayern ble styrt av en selvstendig markgreve, [[Gerold av Bayern|Gerold]], fram til hans død i 799. Mens Karl fortsatt holdt overherredømme over alle disse områdene, var de i seg selv relativt selvstendige ved å holde sin egen administrasjon som preget deres egne mynter.

==== ''Divisio regnorum'' ====
I 806 gjorde Karl de første forberedelser for den tradisjonelle frankiske delingen av riket etter sin død. For [[Karl den yngre]] (772–811) ga han Austrasia og Neustria, Saksen, Burgund og Thüringen. Til [[Pipin av Italia|Pipin]], født Karloman (777-810), ga han Italia, Bayern og Schwaben. [[Ludvig den fromme|Ludvig]] (778-840) fikk Aquitaine, Marca Hispanica (det spanske grenseområde) og Provence. Keisertittelen ble ikke nevnt, noe som har ført til forslaget at på denne særskilte tiden forsto Karl den store tittelen som en ærestittel som angikk ham og ikke var arvelig.

Pipin døde 810 og Karl den yngre i 811. Karl den store revurderte da saken, og i 813 kronet han sin yngste sønn Ludvig som med-keiser og med-konge av frankerne, ga ham en halvpart av riket og resten ved sin død. Den eneste part av riket som Ludvig ikke ble lovt var Italia hvor Karl den store særskilt ga til Pipins illegitime sønn [[Bernard av Italia|Bernard]] (797-818).