Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

=====Krigen mot Østerrike (1866–1867)=====
[[Fil:Gefecht zwischen k.k. Husaren und preußischen Kürassieren in der Schlacht von Königgrätz (A. Bensa 1866).jpg|miniatyr|[[Slaget ved Königgrätz]] viste den prøyssiske hærens overlegenhet. Det markerte også at Østerrike var ute av den tyske samlingsprosessen. {{Byline|Alexander Ritter von Bensa (1820-1902)|type = Malt av}}]]

{{Utdypende|Den østerriksk-prøyssiske krig}}
Det neste skrittet var delingen av områdene. Preussen tok Slesvig (fra nå av Schleswig) og Østerrike Holstein. Holstein hadde Schleswig i nord, Mecklenburg-Schwerin i øst, [[Hannover (stat)|Hannover]] i sørøst og [[hertugdømmet Sachsen-Lauenburg]] i sør. Å gjennomføre et styre av et område så langt fra sitt kjerneområde krevde gode naboer, men Preussen hadde ingen intensjoner om å være en. Mye frustrasjon kom ut av administrative oppgaver, og Bismarck gjorde sitt beste for å gjøre disse større, mens han ga inntrykk av å løse opp i dem.<ref name="femfireseks">Side 554–56, Palmer, Colton</ref> Da Østerrike kalte inn til Den føderale tyske Riksdagen for å mekle i situasjonen, valgte Bismarck å anse Riksdagen for ikke å ha noen autoritet og så å erobre Holstein.

Østerrike lyktes i å få nesten alle de andre tyske statene på sin side i krigen. Imidlertid var Preussens hær svært modernisert. Deres våpen, militære taktikere, jernbanenett og gode industrialisering gjorde at de raskt angrep Østerrike og bekjempet dem i [[slaget ved Königgrätz]]. Bismarck gjennomførte en rask fred for å unngå at de andre stormaktene intervenerte.<ref name="femfireseks" /> Det var uansett ikke svært sannsynlig. Før Bismarck erobret Holstein hadde han alliert seg med Italia mot at de fikk Venezia. Overfor Napoléon III, som uansett var opptatt i [[Mexico]], hadde han forsikret at han hadde demokratiske ideer. Storbritannia hadde en ikke-invervensjonspolitikk og Russland var fortsatt lite begeistret for Østerrikes rolle i Krimkrigen.<ref name="femfireseks" />

Østerrike hadde kunnet stille bedre om de ikke samtidig måtte forsvare seg mot italienske angrep i Syd-Tirol. De italienske angrepene var dårlig forberedt og gjorde liten skade, men de stilte med 200&nbsp;000 mann, og måtte bekjempes. Østerrike kunne ha snudd kampen noenlunde med bedre avgjørelser både i Italia og i Köngiggrätz, men utfallet ble at Østerrike ble bekjempet av Preussen, og måtte gi fra seg Venezia til Italia, enda italienerne ble bekjempet. På den annen side valgte Bismarck å ikke forfølge de slagne østerrikerne inn til Wien. Målet for ham var å eliminere dem fra den tyske samlingen, og med den klare seieren hadde han lyktes i det.<ref>Side 255–257, Evans</ref> Resultatet av krigen ble at Preussen, som også raskt bekjempet de andre tyske statene på Østerrikes side, erobret Nassau, Hessen-Kassel og Frankfurt, og omdøpte Det tyske forbund til «Det nordtyske forbund».<ref>Side 556, Palmer, Colton</ref> Bismarck hadde nå samlet Preussen, og han hadde også lyktes i å vinne over mange liberale og konservative. Ved å innføre allmenn stemmerett da det passet ham, ble han stemt inn ved å appellere til konservative, men fattigere, folk på landsbygden. Dermed var også liberale byfolk til dels satt til side.<ref>Side 257, Evans</ref>