Redigerer Aleksander den store (avsnitt)

== Historiografi ==
Bortsett fra noen få inskripsjoner og fragmenter, er tekster skrevet av de som faktisk kjente Aleksander eller samlet informasjon fra menn som tjenestegjorde med Aleksander, alt gått tapt.<ref name="Roisman186"/> De samtidige som skrev redegjørelser av hans liv er Aleksanders egen historiker, [[Kallisthenes]], som aldri ble fullført da han ble henrettet for konspirasjon; Aleksanders hærførere [[Ptolemaios I Soter]] og [[Nearkhos]]; en offiser ved navn [[Aristobulos fra Kassandreia|Aristobulos]]; og [[Onesikritos]], en rorsmann på et av Aleksanders skip. I tillegg kommer den samtidige historikeren [[Kleitarkos]], dog ikke deltaker, men oppholdt seg ved hoffet til Ptolemaios. Deres verker har gått tapt, men senere verker basert på disse har overlevd. De eldste av disse [[Diodorus Siculus]] (100-tallet f.Kr.), fulgt av [[Quintus Curtius Rufus]] (100-tallet e.Kr.), [[Arrianos]] (død ca. [[146]]/[[160]] e.Kr.), biografen [[Plutark]] (død ca. [[120]] e.Kr.), og til sist [[Junianus Justinus]], hvis verker er datert så sent som [[300-tallet]].<ref name="Roisman186"/> Av disse er Arrianos betraktet som den mest troverdige, deretter følger Diodorus Siculus.<ref name="Roisman186"/>

Formålene til disse historikeren er ulikt. Arrianos nevner uttrykkelig at kildene han stoler på er Ptolemaios og Aristobulos som sine kilder. Curtius, og tilsynelatende også Plutark og Diodorus, følger en rivaliserende tradisjon som blant annet støtter seg på Kleitarkos. Arrianos er den offisielle biografen, edruelig og litterær, og synes å stole fullstendig på Ptolemaios, som antagelig hadde eget behov for en særskilt framstilling.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 60</ref> Arrianos tenderer til å unnskylde og bortforklare Aleksanders svakheter, mens Curtius er opptatt av menneskelig svakheter for han synes å bli tiltrukket av drama og patos i stil med retoriske historikere av sin tid.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 610</ref> Anekdoten om Aleksanders seksuelle affære med amasonedronningen gjenforteller Curtius med iver mens Arrianos vil ikke ha noe av det ettersom Ptolemaios og Aristobulos ikke nevner det.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 62</ref>

En annen tilnærming til Aleksander er spørsmålet om han rett og slett er en romersk oppfinnelse. Det ble fremmet i boken ''The Roman Alexander'' (2002) av historikeren [[Diana Spencer (historiker)|Diana Spencer]] og videreformidlet av [[Mary Beard]].<ref name="Beard_51">Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 51</ref> I romersk litteratur er han både fremmet som et forbilde og som en advarsel. Faktisk den første dokumenterte bruken av tittelen «Aleksander den store» i en romersk [[komedie]] av [[Plautus]] tidlig på andre århundre f.Kr., rundt 150 år etter Aleksanders død.<ref name="Beard_51"/> Alle de bevarte redegjørelse av Aleksanders liv ble ikke bare skrevet flere århundrer etter hans død, men de ble alle skrevet under [[Romerriket]] på en bakgrunn av romersk [[imperialisme]]. Eksempelvis tok grekeren Arrianos en romersk politisk karriere, ble [[romersk konsul]] og ble senere guvernør i [[Kappadokia]]. Ingen av disse oppfant Aleksander, skriver Mary Beard, men de må nødvendigvis ha sett Aleksander gjennom et romersk filter, justert seg i henhold romersk erobring og keiserlig ekspansjon i deres egen tid. Tidvis trekker Arrianos selv sammenligninger mellom makedonske og romerske systemer.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 52</ref>