Redigerer Tysk (avsnitt)

==== Konsonantsymboler ====
De fleste konsonanter uttales som på norsk. Et generelt unntak er de bløte konsonanter (''b'',''d'',''g'') som uttales hardt i slutten av et ord (''p'',''t'',''k''), for eksempel uttales «ab» (av) som [app], «Hand» (hånd) som [hant] og «Zweig» (kvist) som [tsvaik].

Flere forskjeller fra norsk er:
* '''CH''' kan stå for tre ulike lyder. Oftest står den for den norske ''kj''-lyden [ç], for eksempel etter ''e'' som i «sprechen» [ʃpʁeçn] (å snakke), etter ''i'' som i «ich» [iç] (jeg), etter ''ü'' som i «Bücher» [buuça] (bøker) og etter konsonanter, som i «durch» [doʁç] (gjennom). Etter mørke vokaler (''a'', ''o'' og ''u'') uttales den som en skurrelud som ligner på nederlandsk ''g'' eller spansk ''j'', for eksempel «acht» [aXt] (åtte). I enkelte ord (ofte foran ''S'') kan ''ch'' uttales som ''k'', for eksempel i «Fuchs» [foks] (rev), men også i ord med gresk opphav (ofte i begynnelse) som «Chor» [kɔa] (kor), «Choreografie» [kɔʁeɔgʁafi:] (koreografi).
* '''G''' uttales vanligvis som på norsk, men blir til ''kj'' etter ''i'' i slutten av ord, som i «fleißig» [flæisiç] (flittig).
* '''H''' etter vokal er stum og brukes for å forlenge vokalen. Ellers uttales den som en vanlig ''h''.
* '''R''' uttales som regel med en fransk/bergensk skarre-''ʁ'' [. I Bayern, Sveits og deler av Østerrike brukes det et hard sunnmørsk rulle-''r''. ''R'' svekkes i utlyd, på slutten av ordet, til en svak ''a''. «Aber» uttales dermed [a: ba] uten spor av den siste ''r''-en. Tyskere i Norge avsløres ofte lett på dette – likeså nordmenn i Tyskland.
* '''S''' uttales ustemt som på norsk når den står med korte vokaler, for eksempel som dobbelkonsonant «lassen» [lasn] (lå) eller som i artikkelen «das» [das] (det). I begynnelsen av ord, eller etter lang vokal, uttales ''s'' stemt, for eksempel «Sonne» [z'ɔne] (sol). Stemt ''s'' brukes ikke på norsk, men tilsvarer ''z''-en i engelsk «haze». Stemt ''s'' finnes forøvrig ikke i Sør-Tyskland heller.
* '''SCH''' uttales som den norske ''sj''[ʃ]-lyden.
* '''SP''' og '''ST''' uttales som henholdsvis ''sjp'' og ''sjt'' i begynnelsen av ordet, som i «Stuhl» [ʃto: l] (stol) eller «springen» [ʃpʁiŋn] (hoppe). I Sørvest-Tyskland uttales ''sp'' og ''st'' også med ''sj''-lyd midt inne i ordet, slik som «Fest» [feʃt]. I de nordtyske byene uttales derimot ''sp'' og ''st'' med vanlig ustemt ''s'', og sier altså «Stein» [stain] uten ''sj''.
* '''ß''' står for ''ss'', og brukes kun der forrige vokal blir lengre, for eksempel i «Straße» [ʃtʁa: se] (gate), men ikke i «Düsseldorf» [dusldɔʁf]. Denne bokstaven benyttes kun i [[Tyskland]] og [[Østerrike]]. I [[Sveits]] og [[Liechtenstein]] skrives ''ss''. Bokstaven brukes kun som en liten bokstav, i store bokstaver brukes ''SS''.
* '''V''' uttales ''f'' i ord av germansk opphav, for eksempel «Vater» [fa: ta] (far), ellers som norsk ''v''.
* '''W''' uttales som ''v'' [v].
* '''Z''' uttales ''ts''.