Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Bombingene ===
I mai 1945 ble det satt ned et utvalg (Interim Committee) som skulle gi råd om bruken av atomenergi under krigen, og senere. Formannen for utvalget var Stimson, og [[James F. Byrnes]], en tidligere [[senator]] som snart ble utpekt til utenriksminister, fungerte som president [[Harry S. Truman]]s personlige representant. I tillegg var viseflåteminister [[Ralph A. Bard]], viseutenriksminister [[William L. Clayton]] og Vannevar Bush, Karl T. Compton, James B. Conant og Stimsons assistent og direktør for {{Ikkerød|New York Life Insurance Company}} [[George L. Harrison]] med. Interim Committee nedsatte et vitenskapelig panel bestående av Arthur Compton, Fermi, Lawrence og Oppenheimer til å gi dem råd i vitenskapelige spørsmål. I sin presentasjon overfor Interim Committee fremkom det vitenskapelige panelet med sine holdninger til både sannsynlige fysiske virkningene av en atombombe og også den sannsynlige militære og politiske virkningen av den.{{Sfn|Jones|1985|s=530–532}}

På [[Potsdamkonferansen]] i Tyskland fikk Truman vite at Trinityprøvesprengningen var vellykket. Han fortalte den sovjetiske lederen [[Josef Stalin]] om at USA nå var i besittelse av et supervåpen, uten å gå nærmere i detaljer. Dette var den første direkte meldingen til Sovjetunionen om atombomben, men Stalin kjente allerede til den fra sine spioner.{{Sfn|Holloway|1994|s=116–117}} Da tillatelsen til å bruke bomben mot japanerne allerede var gitt, ble det ikke overveid alternativer etter at Japan hadde avvist [[Potsdamdeklarasjonen]].{{Sfn|US Department of Energy}}

[[Fil:Atomic bombing of Japan.jpg|upright=1.4|left|thumb|«Little Boy» eksploderer over [[Hiroshima]] 6. august 1945 (tv.);<br />«Fat Man» eksploderer over [[Nagasaki]] 9. august 1945 (th.).]]

6. august 1945 lettet B-29-bombeflyet ''[[Enola Gay]]'' med Tibbets som sjefspilot og Parsons ombord som bombetekniker og «Little Boy» i bomberommet. Hiroshima, som inneholdt et viktig depot for hæren og som ble brukt som utskipningshavn, var det primære målet for oppdraget mens Kokura og Nagasaki var alternative mål. Med Farrells tillatelse ferdiggjorde Parsons bomben underveis for å minimere farene under flyets avgang.{{Sfn|Groves|1962|s=315–319}} Bomben eksploderte i en høyde av 525&nbsp;m med en styrke som senere ble beregnet til 13&nbsp;kilotonn TNT.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=392–393}} Et område på rundt 12&nbsp;km² ble ødelagt. Japanske embetsmenn anslo at 69 % av alle bygningene i Hiroshima var ødelagt og at ytterligere 6–7 % var skadet. Rundt {{nowrap|70–80 000}}&nbsp;mennesker, eller 30 % av innbyggerne i Hiroshima ble drept øyeblikkelig og ytterligere {{formatnum:70000}} ble skadet.{{Sfn|USSBS|1946|s=9 og 36}}

Om morgenen 9. august 1945 lettet B-29-bombeflyet ''[[Bockscar]]'' under kommando av major [[Charles W. Sweeney]] med «Fat Man» ombord. Denne gangen var Ashworth våpentekniker og [[Kokura]] var primærmålet. Sweeney lettet med bomben allerede armert, men de elektriske sikringene var fortsatt aktivert. Da de ankom Kokura viste det seg at skyer hadde dekket byen og det var umulig å se målet, noe som var et krav i ordren. Etter tre passeringer av byen, og med minkende drivstoff, fortsatte de til sekundærmålet, Nagasaki. Ashworth besluttet at de skulle bruke radar hvis målet var skjult, men i siste liten ble det et hull i skyene og man kunne angripe som beordret. «Fat Man» ble sluppet over byens industrielle dal – midtveis mellom stål og våpenfabrikken Mitsubishi mot sør og ammunisjonsfabrikken Mitsubishi-Urakami i nord. Den etterfølgende sprengningen hadde en kraft tilsvarende 21&nbsp;kilotonn TNT, omtrent det samme som Trinityprøvesprengningen. Virkningen ble holdt innenfor [[Urakami]]dalen, og en stor del av byen ble beskyttet av de omkringliggende åsene. Ca. 44 % av byen ble ødelagt. {{formatnum:35000}}&nbsp;mennesker ble drept og {{formatnum:60000}}&nbsp;såret.{{Sfn|Groves|1962|s=343–346}}{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=396–397}}

Groves regnet med å ha enda en bombe klar til bruk den 19. august, tre til i september og ytterligere tre i oktober.{{Sfn|George Washington University}} Anordninger til ytterligere to «Fat Man»-bomber ble klargjort. Den tredje urankjernen skulle etter planen sendes fra [[Kirtland Field]] til Tinian den 12. august.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=396–397}} Robert Bacher var i gang med å pakke den i Ice House i Los Alamos da han fikk beskjed.{{Sfn|Nichols|1987|s=215–216}} Da japanerne hadde innledet forhandlinger om kapitulasjon, ga Groves ordre om å avbryte forsendelsen. 11. august ringte Groves til Warren og ga ordre om at en undersøkelsesgruppe skulle rapportere om skadene og radioaktiviteten i Hiroshima og Nagasaki. En gruppe med bærbare [[geigerteller]]e ankom Hiroshima 8. september under ledelse av Farrell og Warren sammen med den japanske [[kontreadmiral]]en Masao Tsuzuki, som fungerte som tolk. De ble i Hiroshima frem til 14. september og undersøkte deretter Nagasaki fra 19. september til 8. oktober.{{Sfn|Ahnfeldt|1966|s=886–889}} Denne og andre vitenskapelige oppdrag i Japan samlet inn verdifulle vitenskapelige og historiske data.{{Sfn|Home|Low|1993|s=537}}

Nødvendigheten av å bombe Hiroshima og Nagasaki ble gjenstand for en kontrovers blant historikere. Noen stilte spørsmål ved om ikke «atomdiplomati» kunne ha oppnådd de samme målene, og det ble diskutert om det bombene eller den [[Den sovjetisk-japanske grensekrig|sovjet-japanske grensekrig]] som var den avgjørende faktoren.{{Sfn|George Washington University}} [[David H. Frisch]] mintes at forskjellige forslag, slik som teknisk demonstrasjon av en atomeksplosjon overfor japanerne ble tatt opp blant forskerne, men til slutt ble de ikke nærmere undersøkt. [[Franck-rapporten]] var det mest bemerkelsesverdige forsøket på å få til en demonstrasjon, men den ble avvist av Interim Committees vitenskapelige panel.{{Sfn|Frisch|1970|s=107–115}} [[Szilárd-oppropet]] som ble sendt i juli 1945, og undertegnet av dusinvis av forskere som arbeider på Manhattanprosjektet, var et sent forsøk på å advare president Harry S. Truman om hans ansvar ved å bruke denne type våpen.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=399–400}}{{Sfn|Harry S. Truman Presidential Library and Museum}}