Redigerer Karl Marx (avsnitt)

==== Verket ''Kapitalen'' ====
[[Fil:Zentralbibliothek Zürich Das Kapital Marx 1867.jpg|thumb|Førsteutgaven av ''Kapitalen''s første bind, 1867.]]
Arbeidet med ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'' ''(Das Kapital)'' tok lang tid. Det var ikke før i [[1867]] at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i [[Hamburg]], som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i [[1885]] og [[1894]]. 
 
De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham ([[1895]]). Senere ble verket noe overarbeidet av den [[østerrike|østerrikske]] sosialdemokratiske partiideologen [[Karl Kautsky]] (1854–1938) og med forord av ham ([[1910]]); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold.

Verkets fulle navn var ''Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie'' (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, ''Der Produktionsprocess des Kapitals'', tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene ''(Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals'' ''(Kapitalens sirkulasjonsprosess)'' og ''(Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion'' ''(Den kapitalistiske produksjons samlede prosess)''.

Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap [dvs. politisk økonomi] ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse.

Et klart trekk ved ''Kapitalen'' er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] i hans bøker ''Wissenschaft der Logik'' (1812/16) og ''Phänomenologie des Geistes'' (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx.

[[Aristoteles]] og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i [[Berlin]] gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra [[antikkens Hellas]].

[[Fil:Marx6.jpg|thumb|left|upright|Karl Marx i 1869]]

Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som [[Adam Smith]] (1723–1790, forfatter av ''«[[Wealth of Nations|The Wealth of Nations]]»''), [[David Ricardo]] (1772–1823, med verket ''«Principles of Political Economy and Taxation»''), [[John Stuart Mill]] (1806–1873, som skrev ''«The Principles of Political Economy»'') og til og med [[Benjamin Franklin]] (1706–1790, blant annet ''«The Way to Wealth»''). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet [[The Economist]] og rapporter fra ''The Royal Commission of Inquiry''.

[[Fil:British museum reading room bs.jpg|thumb|Fra lesesalen i [[British Museum]]{{Byline|Robert Swinney}}]]

Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i [[British Museum]], som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen [[Chelsea]], der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer.

Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i ''Kapitalen''.

De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk.

De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og [[fremmedgjøring]]en ville bare bli verre.

Nøkkelbegrepet ''fremmedgjøring'' fikk bred plass i ''Kapitalen''. Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring (''Entfremdung'' eller ''Entäusserung'') på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe ''fremmed'', og som han ikke har kontroll over.