Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Ritestridens stridsspørsmål skissert=====
:''(Utdypende artikkel: [[Ritestriden i Kina]])''
[[Fil:Confucius 02.png|thumb|[[Konfucius]]]]
Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere.

På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid ''i Kina''. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,<ref>Kristoffer Schipper: ''«Some Naive Questions About the Rites Controversy»'', i Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293</ref> selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.

Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som ''terminologispørsmålet''. Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten.

''Konfuciuskulten'' bestod av seremonier i templer eller haller til ære for [[Konfucius]]. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. ''Forfedrekulten'' var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «[[kowtow]]»-bøyninger, [[røkelse]]sbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler. 
[[Fil:Kindespietät.jpg|left|thumb|Illustrasjon fra ''24 eksempler på [[barnlig pietet]]'', 1846]]
Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som [[Bibelen]] fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel [[barnlig pietet]] (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem).

Blant ''terminologispørsmålene'' var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens Deus). Allerede [[Michele Ruggieri]] hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet ''Tiānzhǔ'' (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også  Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i [[Jiading]] i [[1627]] ([[Jiadingkonferansen]]) ble man enig om å oversette «Gud» med ''Tiānzhǔ'', og legge bort ordet ''Shàngdì'', unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed.<ref>Michael Loewe: ''«Imperial China's Reactions to the Catholic Missions»'', i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref>

Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om [[kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som  avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etter hvert meldte seg var mer engstelige og restriktive.