Redigerer Den romerske republikk (avsnitt)

====Octavianus og det andre triumvirat====
[[Fil:Statue-Augustus.jpg|thumb|[[Augustus]] er regnet som den første keiser av [[Romerriket]]]]
Etter Julius Cæsars død trodde senatorene at de skulle klare å gjenopprette republikken, men slik ble det ikke. Cæsars ånd hadde festet seg i folket, og de som hadde støttet Cæsar kom fort til makten igjen. Lederen av disse følgesvennene var [[Marcus Antonius]], som hadde vært Cæsars nærmeste støttespiller.

En annen skikkelse som dukket opp var [[Augustus|Octavianus]], Julius Cæsars adoptivsønn og testamentsarving. Octavianus nektet å la seg underkaste Antonius, og startet sin egen kampanje. Han klarte fort å samle seg støtte hos mange av Cæsars tidligere støtter, samt i noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavianus og Marcus Antonius.

Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavianus fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. [[Cicero]], den daværende lederen av senatet, så en taktisk alliert i Octavianus, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved [[Slaget ved Mutina|Mutina]] i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han fullstendig mistet kontrollen på Octavianus. For i august 43 f.Kr. marsjerte Oktavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavianus, som nå hadde støtte både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20.

Etter at Octavianus ble valgt til senator, inngikk han en avtale med Lepidus og Marcus Antonius i [[Bologna|Bononia]] (Bologna), kalt ''det andre triumvirat''. De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept. Brutus og Cassius (Cassius begikk «selvmord» ved å beordre sin [[trell]] å drepe ham), som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble også drept i [[Slaget ved Filippi|Filippi]] i Nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavianus en ny avtale i år 40 f.Kr. Riket ble nå delt mellom dem.

Octavianus var ikke lenger fornøyd med å kun bli kalt Octavianus. Med påvirkning av sin mentor, Cæsar, ville han også guddommeliggjøres. Octavianus skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige.

Etter delingen av riket med Marcus Antonius fikk Octavianus ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavianus en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket, som senere ble kjent som ''[[Pax Romana]]'', eller ''Pax Augusta''. Med dette vant Octavianus god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proporsjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]]. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Kleopatra, og testamentet hans kom i Oktavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i [[slaget ved Actium]], ved den greske vestkysten i 31 f.Kr.

Etter slaget ved Actium var Octavianus i realiteten enehersker i den romerske republikken. Slutten på republikken er gjerne satt i sammenheng med Octavianus reformer i [[27 f.Kr.]] og da han fikk utdelt tittelen ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]''.