Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Nederlagets konsekvenser, for verden ===
Den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] hevder at Frankrikes nederlag var et avgjørende vendepunkt i det 20. århundre. Tysklands ekspansjon ble med det endret, og konfliktens omfang gikk fra en europeisk til en internasjonal dimensjon.<ref>Jackson 2004, s. 2–3, 235–238</ref> Historikerne [[Norman Davies]], Robert Frank, David Reynolds, Joel Blatt, Stanley Hoffmann, [[Richard Overy]] (med flere) deler Jacksons syn på nederlaget som et vendepunkt og et brudd.<ref>Norman Davies, ''Europe: A History'', s. 1006, 1996, ISBN 0-19-820171-0</ref><ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=1940: Fulcrum of the Twentieth Century?|publikasjon=International affairs|dato=april 1990|forfattere=David Reynolds|bind=66|hefte=2|sider=325-350|sitat=This introduction has sought to show that the events of May/June 1940 were not a foregone conclusion, and that they fundamentally changed the balance of power in Europe in a way that four years of fighting in 1914-18 failed to do. If we can grasp the enormity of 1940, then we are in a better position to understand its consequences. For, more than anything else, it was the fall of France which turned a European conflict into a world war and helped reshape international politics in patterns that endured for nearly half a century, until the momentous events of 1989.}}</ref><ref>Carswell 2019, s. 274</ref><ref>Joel Blatt, «Introduction», i Blatt 1998, s. 12</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 354</ref><ref name="Bell2011_16–20">Bell 2011, s. 16–20</ref><ref>Overy 2021, s. 92, 102</ref><ref>Overy 1995, s. 320</ref><ref>Ferris 2017, s. 193–194</ref> Ifølge historikeren [[Ian Kershaw]] ledet Frankrikes nederlag, og Storbritannias tilsynelatende snarlige sammenbrudd, både til en voldsom økning i USAs forsvarsbevilgninger, til økte bevilgninger for utvikling av atomvåpen (det som etterhvert ble [[Manhattanprosjektet]]), og til at japanske styresmakter valgte en rask ekspansjon i Sørøst-Asia, som ledet til krig med USA.<ref>Kershaw 2009, s. 28–29, 122–123, 134, 142–146, 163–164, 243, 246–247, 252–253, 256–257, 289, 440, 460, 545</ref> Tilsvarende utløste det en mer aggressiv italiensk politikk i Middelhavsområdet, og til [[Operasjon Barbarossa|det tyske angrepet på Sovjetunionen]].<ref>Kershaw 2009, s. 13, 28–29, 81–82, 93–98, 116, 165, 190–196, 199, 310–311, 313–314, 348, 461, 544–545</ref><ref>Hobson 2015, s. 444</ref><ref name="Bell2011_16–20"/> 

Den amerikanske historikeren Gerhard Weinberg (og andre historikere) peker også på Tysklands seier i vest, sommeren 1940, som utløsende for Japans eskalering av konflikten ved erobring av nye deler av Kina, og ekspansjon sørover, som ledet til forverret forhold til USA.<ref>Weinberg 1994, s. xiv, 6, 134–136, 154–159, 162–164, 166–168, 186</ref><ref name="Bell2011_16–20"/><ref>Bell 2011, s. 61–63</ref> Det førte også til en kraftig endring av politikk i en rekke andre land, fra Italia, til Tyrkia, landene på [[Balkan]] og Sovjetunionen.<ref>Weinberg 1994, s. 78–79, 132, 134–136, 154–159, 162–164, 186</ref> Endelig var Frankrikes nederlag basis for at Tyskland kunne angripe Sovjetunionen i juni 1941.<ref>Weinberg 1994, s. 178–179, 186, 189</ref><ref name="Bell2011_16–20"/>