Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Livssyklusen ===
[[Fil:First Folio, Shakespeare - 0212 (All the world's a stage).jpg|miniatyr|Shakespeare tok opp mannens syv roller, tekst fra skuespillet ''[[Som dere vil ha det]]''. Selv om tallet varierte, var dette med roller i livet etablert i renessansen.]]
I renessansen var verdens- og menneskeforståelsen markant forskjellig fra den som senere utviklet seg i [[opplysningstiden]]. Livet var ofte delt inn i forskjellige aldre, som skolegutt, romantiker, soldat og etablert mann. For kvinner var det ofte rollen som jomfru, kone, mor eller enke. Dette var ofte portrettert i glassmalerier og skulpturer, skuespill og dikt.<ref>Side 52, Wiesner-Hanks</ref> I stykket ''[[Som dere vil ha det]]'' skrevet i 1599, altså noe etter denne perioden, beskriver rollefiguren Jacques mannens syv roller: Barnet, skolegutten, elskeren, soldaten, dommeren, den gamle og så den senile som går i barndommen.<ref>Side 256, Marianne Røskeland, Jannike Ohrem Bakke, Liv Marit Aksnes, Gunnstein Akselberg, Sveinung Time: [https://issuu.com/gyldendalnorskforlag/docs/panoram_bla_pdf/256 Panorama VGS2 Norsk]{{Død lenke}}, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2014 (2. utgave)</ref>

==== Barndom ====
Barndommen var ikke spesielt fokusert på å være et barn. Vanligvis ble barn strengt oppdratt, og allerede fra fireårsalderen begynte forberedelsene til voksenlivet. Jenter ble lært å sy, lage mat, spinne og dyrehold. De ble også opplært for å hjelpe foreldrene sine. Gutter lærte seg et yrke, som oftest farens, og, dersom de var heldige, å lese og skrive. I den grad man hadde en forståelse av tenårings- eller pubertetsalderen, var denne nært knyttet til ansvar. Fra de var 14 år hadde mange europeiske gutter rett til å gifte seg, inngå kontrakt om å bli svennelærling eller å studere ved et universitet. Det var da den «voksne» alderen begynte. Det var ikke uvanlig for unge menn å bli med i gjenger (på fransk ''abbayes de jeunesse'' (omtrent «ungdomskloster») som trakasserte de som gruppen mente var moralsk tvilsomme, kvinner på generelt grunnlag og mennesker de ikke likte. For jenter var som oftest menstruasjonen en overgang til det voksne livet. På grunn av lite næringsrik mat, kom ofte menstruasjonen noe senere hos datidens kvinner, enn i nyere tid. Menstruasjon var også delvis forbundet med å være «uren», og i Øst-Europa kunne kvinner ikke gå inn i kirken dersom de menstruerte. <ref>Side 59-61, Wiesner-Hanks</ref>

Kjønnsmodenhet startet også den perioden som ble omtalt som romantiker eller «elsker». Dette var den seksuelle perioden, skjønt ord som «sex» ikke eksisterte på 1500-tallet. Det var vanlig å omtale kjønnsorganene som rene reproduksjonsorganer. I denne sammenhengen var det kvinnelige kjønnsorgan oppfattet som det mannlige, bare vrengt innover. Selv da klitoris ble «oppdaget» på 1500-tallet, var penis-sammenlikningen ofte brukt. Elskov var uansett vurdert ut fra en religiøs sammenheng, altså som en uting, spesielt i Øst-Europa, der det også var nedvurdert innenfor ekteskapet. En teori dukket opp om at Jesus ble født gjennom Jomfru Marias øre i stedet for den moralsk tvilsomme veien nedentil. I Vest-Europa var det mer tvetydig; siden Gud skapte mennesket, måtte også reproduksjon og sanselighet være en guddommelig gave. Samtidig var sølibat det som katolikker vurderte høyest. Protestanter satte derimot ekteskapelig kjødelighet høyere enn sølibat, og mente at par, og spesielt kvinner, trengte elskov for å leve et godt liv. Utenomekteskapelig seksuell aktivitet ble ofte hyllet i sanger dersom det var menn, men foraktet i samme sanger dersom det var kvinner som utfoldet seg.<ref>Side 62-64, Wiesner-Hanks</ref>

==== Ekteskap ====
[[Fil:Van Eyck - Arnolfini Portrait.jpg|miniatyr|Dette bildet, [[Arnolfinis bryllup]] av [[Jan van Eyck]] (1434) representerer flere stadier av livet. Maleriet er antatt å omhandle kontraktsinngåelsen under ekteskapet mellom paret. Hun er allerede gravid, og dermed er hun også snart mor til et barn som noe over fire år senere starter sin opplæring. Det er også antatt at dette er et minnebilde, og at kvinnen allerede var død da maleriet ble utført.]]
Ekteskap var en viktig avgjørelse som avgjorde resten av livet til en person, både sosialt, profesjonelt og på flere andre måter. Ekteskap var i noen tilfeller påkrevet for visse yrker blant menn, og for kvinner kunne det bety at hun fikk ansvar over både barn og tjenestefolk. Det var derfor vanlig at disse avgjørelsene ble tatt av foreldrene på vegne av bruden og brudgommen. Arrangert ekteskap var desto mer aktuelt jo høyere opp på rangstigen man kom. De fattigste, på den annen side, ble ofte advart mot ekteskap, noen steder nektet. Dette kunne variere etter omstendighetene, om for eksempel en kvinne hadde blitt voldtatt kunne hun forlangte ekteskap for å bevare æren. For de midt på samfunnsstigen, altså flesteparten, var ekteskapet i hovedsak arrangert av foreldrene. Som oftest var sosiale og økonomiske vilkår regnet som viktigere enn romantisk kjærlighet. Det sistnevnte kunne ofte oppfattes som ødeleggende, heller en hjelp til å skape en god ektemake. Den ideelle kvinnen skulle være kysk, lydig, sparsommelig, from og i hovedsak stille, mens den ideelle mannen var ansvarlig, fast og ærbar. <ref>Side 67-69, Wiesner-Hanks</ref>

Ettersom døden var nærværende, var arv et viktig anliggende. Kontrakter mellom blivende ektefeller var svært vanlig, spesielt om en av partene eller begge hadde tidligere ekteskap bak seg. En av grunnene til dette var at kvinner som giftet seg fikk sin del av arven som medgift. Det var som oftest mannen som kontrollerte, men ikke eide, sin kones medgift, men her varierte lovene i de forskjellige regionene. Ellers var ekteskapstradisjonene markant forskjellige rundt om i Europa. I nordvest var det vanlig å vente helt til midten av 20-årene med å gifte seg, for deretter raskt å bli en selvstendig familie. Aldersforskjellen mellom parene var også beskjeden, der mannen typisk bare var et par år eldre enn bruden. I Irland og resten av Europa var det mer vanlig å gifte seg som tenåringer og å bli i storfamilien, eller at mannen var godt oppe i 30-årene mens kvinnen var betydelig yngre.<ref>Side 70-72, Wiesner-Hanks</ref>

Det var vanlig å bli enke eller enkemann før en ble gammel, noe som ga størst endring for kvinners liv. For kvinnene forsvant den økonomiske sikkerheten ved bortfall av mannens inntekt. Samtidig kunne kvinner arve fra sine ektemenn og investere dem klokt dersom paret var i det minste moderat rike. Enker ble familieoverhodet, dermed kunne de bestemme barnas fremtidige ektefeller og ta andre avgjørelser. Det var også vanligere for menn enn for kvinner å gifte seg på nytt.<ref>Side 72-73, Wiesner-Hanks</ref>

==== Alderdom og død ====
Nøyaktig når et menneske gikk over fra voksen til gammel var uavklart. Tradisjonelt var [[overgangsalder]]en et utgangspunkt for kvinner, og mange kvinner fikk gjerne sine siste barn i 40-årsalderen. For menn var det ingen klar overgang. De fulgte mønsteret fra familiene nevnt over, altså at nordvest i Europa levde de eldre for seg selv så lenge de kunne, mens ellers var de del av et kollektiv med tre generasjoner med familie. Mens de som var i en storfamilie ble tatt vare på, var det i nordvest vanligere at enkemenn ble tatt vare på i familien enn enker. Enker kunne ofte alliere seg med andre enker eller andre bekjente og skape en felles løsning der alle bidro litt. Det var også fordommer overfor eldre. Enkelte fordommer gjaldt for begge kjønn, som at de gamle ble senile, men de fleste var rettet mot eldre kvinner, som at de kunne skade dyr, barn og brystfødende kvinner.<ref>Side 73-75, Wiesner-Hanks</ref>

Døden var langt mindre knyttet til alderdom i renessansen enn den var senere. Dette skyldtes at dødeligheten var høy i alle deler av livet, spesielt de første årene. Derfor var det viktig for folk å ha en god død, og kunsten å dø, eller ''ars moriendi'', ble et vanlig begrep. Man måtte veie opp for sine synder, unngå [[Djevelen]]s fristelser og være klar til å møte Gud. Mer praktisk burde man alltid ha et testamente og ha klar betalingen for sjelesørging og minnestunder. Dersom man visste, eller trodde, at den siste time var nær, tilkalte man som oftest en prest som gjennomførte ritualer som gjorde overgangen lettere. Liket ble vasket av familiens kvinner eller av profesjonelle og så påkledd likklede før de ble begravet innen en dag eller to. Begravelsen var ofte gjennomført som en prosesjon, og profesjonelle gråtekoner kunne gjøre prosesjonen spesielt imponerende for de som så på. Begravelsen og bønnen om at sjelene måtte hvile i fred sto knyttet til overtro; det het at mødre, hevnlystne mordere og de som hadde begått selvmord kunne gå igjen og skape problemer for de levende. Mange lærde prester var imot denne overtroen, og for katolikker ble troen om at de døde gikk til [[Skjærsilden]] for å bøte for sine synder, sterkere. Tanken var at man kunne hjelpe sine kjære ut fra Skjærsilden til himmelen ved å betale avlatsbrev. Denne praksisen fikk sterk motbør hos blant andre Martin Luther, og var avgjørende for tilblivelsen av protestantismen.<ref>Side 75-77, Wiesner-Hanks</ref>