Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Tidlige kinesiske konvertitter=====
[[Fil:Ricci_Guangqi_2.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]] (t.v.) med [[Xu Guangqi]] (t.h.)]]
Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet ''kristendommens tre søyler i Kina''.<ref>Opprinnelig ble uttrykket benyttet i entall, av patrene Ricci og Trigault, om Xu Guangqi alene: «la magior colonna». Jfr. Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 405 note 1</ref> Det var [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] [[Li Zhizao]], [[Xu Guangqi]] og [[Yang Tingyun]]. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til [[neokonfucianismen]]. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» ''(jingshi)'', den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet.<ref>Thierry Meynard, S.J.: ''Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing'', Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies, 2006</ref> Før de ble døpt hadde deres interesse for [[buddhisme]]n vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etter hvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.<ref>Daniel E. Mungello: ''Great Encounter of China and the West, 1500-1800'', Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005), s. 14</ref>

Man kunne godt også inkludert en fjerde i ''søyle''gruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]]. To andre stormandariner er også nevneverdige: [[Xu Leshan]] og [[Zheng Yiwei]].

Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang,<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900 (Bind II)'', New York 2005, s. 109</ref> og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent, men han ble døpt ''Benedikt'', og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 101</ref>

'''Xu Guangqi''' (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av ''«de tre søyler»''. Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i [[1604]]. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I [[1607]] oversatte de sammen de første deler av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']] til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. '''Li Zhizao''' (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i [[1610]]; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av [[den nestorianske stele]] i [[1625]], og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i [[1626]], ''Tianxue chuhan''.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, mange referanser</ref>  '''Yang Tingyun''' (1562-1627), døpt ca. 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i [[neokonfucianisme]]n og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. ''Wang Zheng'' (1571-1644), døpt ca. 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins [[Shaanxi]].

Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles  Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende<ref>Jacques Gernet: ''Chine et christianisme, acion et réaction'', Paris 1982, s. 332-333</ref>, og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapsmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet.<ref>Erik Zürcher: ''Bouddhisme, Christianisme et société chinoise'', Paris 1990, s. 11-37</ref> Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en [[inkulturasjon|inkulturert]] kinesisk kristendom<ref>Nicolas Standaert, S.J.: ''«Inculturation and Chinese-Christian Contacts in he Late Ming and Early Qing»'', i ''Ching Feng'' 34 (4) (desember 1991), s. 1-16</ref>, som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press 1994, s. 2</ref>