Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Utdannelsereformer ===
En del av Karl den stores suksess som hærfører, administrator og hersker kan bli ført tilbake til hans beundring for lærdom og utdannelse. Hans styre er ofte referert til som [[den karolingiske renessanse]] grunnet blomstringen av lærdom, litteratur, kunst og arkitektur som karakteriserte den. Karl den store kom i kontakt med kulturen og lærdommen til andre land, i særdeleshet mauriske Spania, angelsaksiske England,<ref>Story, Joanna (2005): «Charlemagne and Anglo-Saxon England» i: Story, Joanna, red.: ''Charlemagne: Empire and Society'', Manchester University Press, s. 195.</ref> og [[Lombardia]] i nordlige Italia, grunnet både hans erobringer og hans diplomatiske kontakter. Han bidro til å øke antallet klosterskoler og [[Scriptorium|''scriptoria'']] (sentre for kopiering og framstilling av bøker) i Frankerriket.

Det meste av de verkene med klassisk latin som har overlevd for ettertiden ble kopiert og bevart var  karolingiske lærde. De eldste manuskripter tilgjengelig for mange antikke tekster er karolingiske og det er sannsynlig at en tekst som hadde overlevd til karolingiske tidsalder, fortsatt eksisterer.

Det felleseuropeiske vesen i Karl den stores innflytelse er indikert av opprinnelsen til mange av de lærde som arbeidet for ham: [[Alcuin]], en [[Angelsaksere|angelsakser]] fra [[York]]; [[Theodulf av Orléans|Theodulf]], en vestgoter, antagelig fra [[Septimania]]; [[Paulus Diaconus]], en [[langobarder|langobard]] fra nordlige Italia; italienerne [[Peter av Pisa]] og [[Paulinus II av Aquileia]]; frankerne [[Angilbert]], Angilram, [[Einhard]] (hans biograf) og [[Waldo av Reichenau]].

Karl den store fremmet [[de frie kunstene]] ved hoffet, beordret at hans barn og barnbarn fikk en god utdannelse, og studerte selv (på en tid da selv ledere som fremmet utdannelse ikke selv tok seg tid for det samme) under ledelsen til Peter av Pisa, og fra ham lærte han [[grammatikk]]; fra Alcuin fikk han undervisning i [[retorikk]], [[dialektikk]] ([[logikk]]) og [[astronomi]] (han var særlig interessert i stjernenes bevegelser); og  Einhard underviste ham i [[aritmetikk]] (regneferdighet).<ref name="Dutton">Dutton (2016): ''Charlemagne's Mustache''</ref>

Hans personlig fiasko innen lærdommen, i henhold til Einhard, var at han aldri klarte å skrive: da han i sine eldre år forsøkte å lære, øvde på å sette sammen bokstaver på en vokstavle mens han lå i sengen, men «hans anstrengelser kom for sent i livet og ble belønnet med liten suksess». Hans kunnskap i å lese, som Einhard er taus om, var antagelig tilsvarende.<ref name="Dutton"/>

I 800 finansierte Karl den store et herberge på Muristan i [[det kristne kvarter]] i [[Gamlebyen (Jerusalem)|gamlebyen]] i [[Jerusalem]]. Han finansierte også et bibliotek i tilknytning til det. I motsetning til sine etterkommere hadde Karl den store betydelig interesse for Jerusalem, men til tross for senere legender, reiste han aldri selv på [[pilegrim]]stur til Den hellige by.<ref>Erkens, Franz-Reiner, red. (2001): ''Karl der Große und das Erbe der Kulturen. Akten des 8. Symposiums des Mediävistenverbandes, Leipzig 15.-18. März 1999'', Berlin</ref><ref>Runciman, Steven (oktober 1935): [https://www.jstor.org/stable/pdf/553491.pdf?seq=1#page_scan_tab_contents Charlemagne and Palestine], ''The English Historical Review'' '''50'''(200), Oxford University Press, s. 606-619</ref><ref>Latowsky, Anne (2008): [https://link.springer.com/chapter/10.1057/9780230615441_8 «Charlemagne as Pilgrim? Requests for Relics in the ''Descriptio Qualiter'' and the ''Voyage of Charlemagne''»] i: Gabriele, Matthew; Stuckey, Jace, red.: [https://link.springer.com/book/10.1057/9780230615441 ''The Legend of Charlemagne in the Middle Ages: Power, Faith, and Crusade''], Springer</ref>