Redigerer Den romerske republikk (avsnitt)

====Julius Cæsar og det første triumvirat====
[[Fil:Gaius_Julius_Caesar_(100-44_BC).JPG|thumb|210px|[[Julius Cæsar]] la grunnlaget for principiatet og [[Romerriket|keiserriket]]]]
Da Pompeius returnerte fra Østen fryktet mange senatorer, spesielt optimatene, at han skulle følge i fotsporene til Sulla og utrope seg til diktator. Pompeius oppløste i stedet hæren, men krevde i gjengjeld tre ting: triumf, jord til veteranene og anerkjennelse for sine bedrifter i øst. Optimatene, som ble ledet av [[Cato den yngre|Cato]], stolte fortsatt ikke på Pompeius, og fikk senatet til å nekte ham jord. Siden Pompeius hadde oppløst sin hær, sto han uten pressmidler, noe som førte til at han ble med i dannelsen av det første [[triumvirat]].

Nummer to i den hemmelige alliansen var [[Crassus]], som også hadde blitt svartelistet av senatet. Cato hadde også klart å gjøre Crassus og store deler av ridderstanden til fiender av senatet. Cato hadde dermed klart å få Crassus, som var Romas rikeste mann og fungerte som patron til mange riddere, til å bli fiende av staten.

Det siste medlemmet i triumviratet var [[Julius Cæsar]], som også fikk smake Catos vrede. Han ønsket å feire triumf etter ''Hispaniakrigen'' og være kandidat til konsulvalget. Til tross for at Cato jobbet aktivt for at Cæsar ikke skulle få embetet, ble han valgt som konsul. Det Cato så gjorde var å få senatet til å bestemme at neste års konsuler skulle få Italias gårdsområder som sine provinser, i stedet for en provins med mulighet for krig. Med dette gikk Cæsar i allianse med Crassus og Pompeius, i et forbund som de selv kalte vennskap, men som av motstanderne ble kalt sammensvergelse og tyranni.

Disse tre mennene, med militær styrke, hjulpet av riddere og proletarer, klarte å holde senatet i sjakk og tvang sin vilje på staten. Senatet fungerte ikke lenger som et kollektivt statsstyre, og alle tre fikk sine krav gjennom. Cæsar fikk tildelt [[Gallia Cisalpina]] og [[Illyria]] for fem år. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt ytterligere. Crassus fikk Syria som provins, mens Pompeius fikk Hispania.

Triumviratet skulle ikke vare lenge. I [[54 f.Kr.]] døde Pompeius kone, ''Julia'', som var datteren til Cæsar, og hans viktigste bånd til Pompeius. Crassus falt i slag i [[53 f.Kr.]] Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt, senatet støttet Pompeius og så Cæsar som en trussel. Pompeius, som fungerte som leder av triumviratet, så en stadig større trussel i sin partner, og sammen med senatet erklærte han Julius Cæsar som fiende av den romerske staten. Pompeius ble kommandør for den republikanske hær. De to kampherrene skulle møtes i to slag, ved [[slaget ved Dyrrhachium|Dyrrhachium]], der Pompeius vant, men som han ikke klarte å følge opp, og i [[slaget ved Pharsalus|Pharsalus]], der Julius Cæsar vant. Pompeius måtte flykte til [[Egypt]] for å reorganisere seg, men ble knivstukket og halshugget av senatorene Achillas, Septimius og Salvius da han ankom Egypt.<ref>{{kilde www|tittel=The Life of Pompey, kap. 79-80|forfatter=Plutarch|url=http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html}}</ref>

Cæsar ble etter dette fungerende enehersker i Roma og satte i gang en rekke reformer. Tallet på mottakere av korn ble redusert fra 320&nbsp;000 til 150&nbsp;000 ettersom mange som tidligere hadde vært fattige nok til å motta korn etter flere år hadde kommet seg ut av fattighet og derfor tok subsidier som egentlig var ment for fattige. Han oppløste også klubbene for småkårsfolk.{{tr}} Cæsar skapte et nytt system for lokalt styre, hele Italia ble inndelt i byer, omgitt av et territorium. Hver by ble styrt av valgte magistrater, et system som kom til å bli viktig i administrasjonen under keiserdømmet.

Cæsars maktgrunnlag var hærens lojalitet, og med et slikt grunnlag kunne han erklære seg som diktator på livstid i [[44 f.Kr.]] Han fungerte dermed som patron for alle i den romerske republikken, inkludert senatorene. Dette diktaturet vakte stor oppstand hos senatorene, og førte til slutt til at en gjeng senatorer allierte seg i en sammensvergelse, og myrdet Cæsar den [[15. mars]] [[44 f.Kr.]]