Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Nederlagets konsekvenser, for Frankrike ===

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i [[Compiègne]]skogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. juni.<ref name="Carswell2019-92">{{Kilde bok|tittel=The Fall of France in the Second World War: History and Memory|etternavn=Carswell|fornavn=Richard|utgiver=Palgrave MacMillan|år=2019|isbn=978-3-030-03954-7|side=92|sitat=On 22 June,  the armistice was signed in the same railway carriage that had been used  in 1918 to sign the armistice with the German Empire. An armistice was signed with Italy in Rome on 24 June. The fighting ceased, when both armistices came into effect at 00.35 on 25 June, specified by the French government as a day of mourning.}}</ref><ref>Clark 2016, s. 372–375</ref> Da han tiltrådte som fransk statsminister ble Philippe Pétain støttet av flertallet av befolkningen i Frankrike.<ref>Carswell 2019, s. 262</ref> I Tyskland ble seieren over Frankrike feiret. Diktatoren Hitler og hans regime nådde en topp i popularitet som senere aldri ble overgått.<ref>Evans, 2008, s. 133–136</ref><ref>Forczyk 2017, s. 408–409</ref> Det franske nederlaget var en katastrofe for demokratiet i Europa.<ref>Hobson 2015, s. 429</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=USA, fra nøytral til massiv opprusting
|Frem til Frankrikes fall i juni 1940 var amerikansk utenrikspolitikk preget av [[isolasjonisme]]. USA skulle ikke igjen bli dratt inn i en meningsløs europeisk krig, som i 1917, hvor landet ble med i [[første verdenskrig]] på britisk og fransk side. For å sikre at USA ikke ble innblandet i konflikter ble flere lover vedtatt i [[mellomkrigstiden]], de såkalte nøytralitetslovene, som blant annet hindret eksport av våpen til krigførende land.<ref>Weinberg 1994, s. 17, 83–86, 88</ref><ref>Kershaw 2009, s. 232</ref>

Så sent som våren 1940 var USAs hær kun en tredjedel av Belgias, mens flyvåpenet hadde 150 jagerfly og 50 tunge bombefly. [[Kongressen (USA)|Kongressen]] reduserte i april 1940 utkastet til nytt forsvarsbudsjett med 10 %. Den tyske invasjonen av Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike endret den amerikanske holdningen radikalt. Sommeren 1940 begynte Kongressen å bevilge enorme midler for militær opprustning, så snart presidenten spurte om det.<ref>Weinberg 1994, s. 152–159</ref> USAs forsvarsbudsjett ble femdoblet i 1940,  til 10,5 milliarder [[Amerikansk dollar|dollar]].<ref>Kershaw 2009, s. 257</ref>|align=right}}

{{sitat|'Hvis en økning i følelse for Adolf Hitler fremdeles var mulig, har det blitt virkelighet med tilbakekomsten til Berlin', kommenterte en rapport fra provinsene. 'Stilt overfor en slik betydelighet,' gikk en annen kommentar, 'blir all smålighet og misnøye tyst.' Selv motstandere av regimet fant det vanskelig å motstå seiersfølelsen. Arbeidere i rustningsindustrien forsøkte å få tillatelse til å la seg innrullere i Wehrmacht. Folk trodde den endelige seieren var nært forestående. Bare Storbritannia sto i veien. Muligens for det eneste tidspunktet under [[det tredje rike]]t var det genuin krigsbegeistring blant befolkningen.|note=<ref group="note">"If an increase in feeling for Adolf Hitler was still possible, it has become reality with the day of the return to Berlin", commented one report from the provinces. "In the face of such greatness," ran another, "all pettiness and grumbling are silenced." Even opponents to the regime found it hard to resist the victory mood. Workers in the armaments factories pressed to be allowed to join the army. People thought final victory was around the corner. Only Britain stood in the way. For perhaps the only time during the Third Reich there was genuine war-fever among the population.</ref><ref>Kershaw 2002, s. 407</ref>|Historikeren [[Ian Kershaw]] (1943–), om stemningen i Tyskland etter seieren over Frankrike sommeren 1940.}}

Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest, og en formelt uavhengig stat i sør (sistnevnte med om lag 2/5-deler av Frankrikes totale areal).<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Battle-of-France-World-War-II/Aftermath-of-the-Battle-of-France|tittel=Battle of France World War II|besøksdato=22. mars 2023|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=The unoccupied zone consisted of only the southeast two-fifths of France’s territory.}}</ref> Hovedstad i den formelt uavhengige delen var i [[Vichy]] (en kjent kurby, det som i dag kalles [[spa]]), etter hvert omtalt som [[Vichy-regimet]]. I tillegg ble det franske [[Alsace-Lorraine]] lagt inn under Tyskland. Den franske hæren ble begrenset til 100 tusen mann, en klar tysk henvisning til [[Versaillestraktaten]], hvor den tyske hæren ble begrenset til samme antall.<ref>Bell 2011, s. 9</ref> Frankrike måtte også betale kostnaden ved å ha tyske soldater besette landet, reelt om lag 400 millioner [[Fransk franc|franske franc per dag]], tilsvarende kostnaden for en hær på 18 millioner mann, ifølge en fransk general.<ref>Carswell 2019, s. 93–94</ref> Italienerne annekterte en liten del av det franske området i [[Alpene]], og [[Rivieraen]] omkring byen Menton.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Battle-of-France-World-War-II/Aftermath-of-the-Battle-of-France|tittel=Battle of France World War II|besøksdato=22. mars 2023|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=In that event, the Italians granted generous terms to the French: the only French territory that they claimed to occupy was the small frontier tract which their forces had succeeded in overrunning since June 20.}}</ref> Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis en del italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende [[Eupen-Malmédy]]-området.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Left to Their Own Devices. Belgium's Ambiguous Assimilation of Eupen-Malmedy (1919-1940) (PDF)|publikasjon=Journal of Belgian History|url=https://www.journalbelgianhistory.be/en/system/files/article_pdf/004_OConnell_Vincent_2013_4.pdf|dato=2013|forfattere=O'Connell, Vincent|utgiver=Journal of Belgian History|hefte=43 (4)|sider=41|sitat=While the invasion of Belgium in May 1940 was not wholly unexpected the rapidity of the German victory was. On 18 May Hitler declared that “The territories separated from the Reich by the Treaty of Versailles and annexed by Belgium are once again in the possession of Germany”. As well as Eupen-Malmedy and St.Vith on 29 May a further ten communes in the north-east of Liège in which a German patois was spoken were also annexed to the Reich.}}</ref>

En formell anneksjon av [[Luxembourg]] fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde,<ref>Overy 2021, s. 199</ref> og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Luxembourgere ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste,<ref>Hastings 2012, s. 455</ref> tilsvarende skjedde i de franske og belgiske områdene Tyskland hadde annektert.<ref>Schlund, Pierre (2011) ''Souvenirs de guerre d'un Alsacien'', Éditions Mille et une vies, {{ISBN|978-2-923692-18-0}}</ref><ref>Durand, Paul (1945) ''En passant par la Lorraine; gens et choses de chez nous 1900-1945'', Éditions Le Lorrain, s. 131-132</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Left to Their Own Devices. Belgium's Ambiguous Assimilation of Eupen-Malmedy (1919-1940) (PDF)|publikasjon=Journal of Belgian History|url=https://www.journalbelgianhistory.be/en/system/files/article_pdf/004_OConnell_Vincent_2013_4.pdf|dato=2013|forfattere=O'Connell, Vincent|utgiver=Journal of Belgian History|hefte=43 (4)|sider=42|sitat=While some 700 joined the Wehrmacht of their own volition a further 8,000 were forcibly conscripted.}}</ref> 

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, han ble erstattet med Weygand av Pétain, og nektet å godta kapitulasjonen. Sammen med en håndfull støttespillere (om lag 2 tusen soldater<ref>Overy 2021, s. 112</ref>) flyktet han til Storbritannia.<ref name="Hobson2015-430_431">Hobson 2015, s. 430–431</ref> I en tale på [[BBC]] radio fra London 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet, og kunngjorde sitt initiativ for å danne [[de frie franske styrker|frie franske styrker]] som skulle fortsette motstanden mot Tyskland.<ref>Carswell 2019, s. 90–91</ref><ref>Clark 2016, s. 367, 371–372</ref> Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. [[Royal Navy]] gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa. Det mest kjente av disse var [[angrepet på Mers-el-Kébir]], hvor 1&nbsp;297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse. I USA ble derimot den offensive britiske holdningen sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.<ref name="Carswell2019-95">Carswell 2019, s. 95</ref><ref name="Evans2008-138">Evans, 2008, s. 138</ref><ref name="Weinberg1994-145_146_160">Weinberg 1994, s. 145–146, 160</ref><ref name="Beevor2012-142_145">Beevor 2012, s. 142–145</ref><ref name="Kershaw2009-258">Kershaw 2009, s. 258</ref><ref>Bell 2011, s. 19</ref>

Det var et sjokk for franskmenn at landet i løpet av knappe seks uker gikk fra å være en av verdens stormakter, til å tape en krig mot erkefienden Tyskland, landets mest ydmykende militære nederlag.<ref>Jackson 2004, s. 2</ref> Frankrike hadde vært en av Europas ledende militærmakter i rundt 300 år, nederlaget var en hendelse som markerte slutten på en historisk periode.<ref>Davies 2014, s. 1006</ref> Det franske nederlaget førte til at den britiske regjeringen i slutten av mai 1940 diskuterte om Storbritannia kunne fortsette krigen alene, eller søke kunnskap om tyske betingelser for fred gjennom Italia. Etter tre dagers debatt (25. til 28. mai) ble det besluttet å avvise undersøkelser om eventuelle tyske krav til en fredsavtale. Kort etter førte det til angrep fra tyske Luftwaffe, i hva som var kjent som [[slaget om Storbritannia]], før angrepet begynte.<ref>Kershaw 2009, s. 28, 74</ref><ref group="note">«What General Weygand called the Battle of France is over. I expect that the Battle of Britain is about to begin. Upon this battle depends the survival of Christian civilization. Upon it depends our own British life, and the long continuity of our institutions and our Empire. The whole fury and might of the enemy must very soon be turned on us. Hitler knows that he will have to break us in this Island or lose the war. If we can stand up to him, all Europe may be free and the life of the world may move forward into broad, sunlit uplands. But if we fail, then the whole world, including the United States, including all that we have known and cared for, will sink into the abyss of a new Dark Age made more sinister, and perhaps more protracted, by the lights of perverted science. Let us therefore brace ourselves to our duties, and so bear ourselves that, if the British Empire and its Commonwealth last for a thousand years, men will still say, “This was their finest hour.”», fra [https://winstonchurchill.org/resources/speeches/1940-the-finest-hour/their-finest-hour/ «Their finest hour»], Churchills tale i Underhuset 18. juni 1940, angrep fra det tyske Luftwaffe begynte først 10. juli.</ref>