Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Lite gjennomtenkte strategier ===
Sosialøkonom [[Odd Gøthe]] var i mange år ekspedisjonssjef i Industridepartementet og utga i 1994 en bok om Jernverket. Han har analysert noen av problemene slik:

* Det var meget beklagelig at planleggerne ikke besluttet at det skulle installeres et platevalseverk allerede i første fase. Da kunne Jernverket ha produsert stålplater for skipsbygging, noe som ble en stadig større industri i ettertiden. Det kunne ha gitt Jernverket et betydelig og voksende hjemmemarked helt fra begynnelsen av. En ga ikke opp tanken om å produsere skipsplater, men etterhvert som årene gikk økte kostnadene og størrelsene for et moderne valseverk så mye at tiden løp ut for slik produksjon i Norge. På den annen side var det vanskelig å forutse i 1940-årene norsk skipsbyggingsindustri skulle ekspandere sterkt fra 1950-årene og ut 1960-årene.{{sfn|Gøthe|1994|p=17–20}}
* En kunne ha ventet at stålindustrien selv hadde forsøkt å ta styring for politikken rundt Jernverket. Noe av forklaringen er kapitalfattigdommen i landet etter andre verdenskrig. Med staten som eneste eier kom forholdene rundt det inn i politikken og det ble politisk omstridt. En heldigere utvikling kunne ha skjedd om Christiania Spigerverk fikk en del av eierskapet i Jernverket fra starten. Spikerverket var Norges eneste fagmiljø på stål og burde derfor hatt representanter i Jernverkets styre. Helt fra oppstarten av Jernverket var det faglige og økonomiske motsetninger mellom de to bedriftene. Det ville vært mye bedre om det lille fagmiljøet som fantes i landet fikk være med på å bygge opp et nytt jernverk.{{sfn|Gøthe|1994|p=131–132}}
* I løpet av årene etter andre verdenskrig ble maseovnene stadig større og mer effektive. Én moderne masovn kunne alene produsere to til tre ganger mer råjern enn de seks råjernovnene ved Jernverket til sammen. Dessuten gikk kullprisene nedover i etterkrigstiden. Det ble etterhvert mer av en ulempe enn en fordel med de elektriske maseovnen.{{sfn|Gøthe|1994|p=133–135}}
* Ved inngangen til 1960-årene kunne en ha utviklet produksjonen ved Jernverket i retning av kvalitet og ikke i volum. Jernverket kunne hatt gode forutsetninger for fremstilling av stål av høy kvalitet på grunn av ren malm og elektrisk råjernovner som var lette å kontrollere. Nisjeprodukter ville kunne gitt større inntjening enn vanlig handelsstål. Backe-utvalget pekte her på at de store prosjektene med å bygge ut fabrikken forhindret organisasjonen fra å drive med forskning og utvikling, noe som kunne gitt spesialiserte produkter og sikret fremtiden.{{sfn|Gøthe|1994|p=135–136}}
* Lønnskostnadene ble etterhvert meget store. Den internasjonale konkurransen ble vanskelig når andre stålverk kraftig kuttet ned antall ansatte. Istedenfor en slik strategi håpet jernverket på at store investeringer, større volumer og bedre skalautnyttelse ville gi konkurransefordeler.{{sfn|Gøthe|1994|p=139–141}}
* Backe-utvalget foreslo i 1965 en delvis privatisering, altså at Elkem og Christiania Spigerverk kom med som eiere og fagekspertise samlet over mange år. Den politiske striden rundt verket ville dermed stoppet. Industriminister Rostoft valgte bort denne muligheten, selv om han kjente til at Elkem var villig til å forhandle om saken. Den omstridte detaljen rundt dette var at Nedre Røssåga kraftverk ville blitt overdratt til det nye selskapet. Da industriminister Syse i 1985 fikk forhandlet frem en aksjonæravtale i 1985 mellom Jernverket og Elkem, med 20 % eierskap fra sistnevnte, var det en delvis privatisering. Stortinget håpte på at det ville gi en fornyelse, men avtalen var ikke forpliktende nok for Elkem, dessuten var utviklingen i stålmarkedet på midten av 1980-årene dårlig.{{sfn|Gøthe|1994|p=137–138}}