Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Keiserlig gravplass til pater Ricci=====

:''Se også [[Zhalan]]''

Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet [[Nantang-kirken i Beijing|Nantang]]. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd».<ref>Matteo Riccis verker - ''Opere storiche'', red. av Pietro Tacchi-Venturi S.J., Macerata:Giorgetti 1911-1913, bind II, s. 376</ref> 
[[Fil:Tomb_of_Matteo_Ricci.jpg|thumb|left|Porten til Matteo Riccis gravmæle i [[Zhalan]]gravfeltet sentralt i Beijing i dag; opprinnelig var det langt mer omfattende og anbragt i et langstrakt felt med flere haller.]]
På dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 105-106</ref>

Ved hans død den [[11. mai]] [[1610]] gav keiseren deler av gravlunden [[Zhalan]] til jesuittene, og der ble han gravlagt. 
Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til [[Den forbudte by]]. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler.  Også i døden bragte han kristendommens sak fremover: Hoffembetsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med på den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 106-107</ref> At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater [[João Rodrigues (misjonær)|João Rodrigues]], en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv».<ref>Liam Matthew Brockey: ''Journey to the East: The Jesuit mission to China, 1579-1724'', Cambridge MA: The Belknap Press of Harvard University Press, s. 61</ref>

Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt.<ref name="Dictionnaire d p. 706">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706</ref>

Arven etter Matteo Ricci var stor, ikke bare for misjonene i Kina og Kinas økende innsikt i vestlig vitenskap, men også ved at den avfødte en stor respekt for alt kinesisk i lærde kretser i Europa. Den tidlige [[sinologi]] i Vesten var en som var full av beundring for Kina, og dette var en holdning som skulle holde seg til ca. år [[1800]], da man i Vest begynte å se ned på kineserne. Den tidlige sinologi var i det alt vesentlige et kristent prosjekt, og den tok i en viss grad farge av det Ricci hadde skrevet:

:''Av alle de hedenske nasjoner som er kjent av vårt [[Europa]], kjenner jeg ingen som har begått færre feil på religionens område enn [[Kina]] i dets tidlige antikk.''<ref>Jacques Gernet og Janet Lloyd: ''China and the Christian Impact: A Conflict of Cultures'', Cambridge: Cambridge University Press, 1985, s. 25</ref>