Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Napoléon III og Storbritannia mot Russland (1848–1856) ====
{{Utdypende|Den andre franske republikk|Napoleon III av Frankrike|Krimkrigen}}
[[Fil:Franz Xaver Winterhalter Napoleon III.jpg|miniatyr|[[Napoleon III av Frankrike]] ble en viktig figur både i fransk og europeisk historie. Maleri av Franz Xaver Winterhalter {{Byline|Franz Xaver Winterhalter  (1805–1873)|type = Malt av}}]]
Etter de kaotiske dagene i Frankrike i juni 1848, ble det bestemt å holde valg på president, selv før grunnloven var ferdig. Av de fire kandidatene vant [[Napoleon III av Frankrike|Charles Louis Napoléon Bonaparte]] overlegent. Han var nevøen til den tidligere keiseren og generalen som hadde styrt over mesteparten av Europa, og etter at Napoléon Bonapartes eneste sønn døde i 1832, ble Louis lederen for Bonaparte-familien. Louis var en revolusjonær som både i 1836 og i 1840 hadde mislyktes i kupp, og han hadde deltatt også i forsøk på Italias samling. Da han stilte til valg var han formelt en rømling fra fengsel, men i det kaotiske Paris var det ikke relevant. Enda Louis Napoléon hadde progressive ideer, var det nok i stor grad navnet han ble valgt på. Napoléon var mannen mange så på som velgjøreren som ga bøndene rett til landet sitt og fattige sine rettigheter. Louis Napoléon lyktes i å få over konservative og radikale på sitt parti. Han fikk kontroll over hæren og innenriksdepartementet{{#tag:ref|Omtrent Justisdepartementet|group=n}} og i slutten av 1851 gjennomførte han et kupp der han selv tok rollen som keiser Napoléon III – for å hylle Napoléons sønn som den underforståtte Napoléon II.<ref>Side 505–507, Palmer, Colton</ref>

Napoléon III var lite lik sin onkel. Han var opptatt av sosiale oppgaver og av arbeiderklassen, han lyttet til folkets røst og han var opptatt av å blidgjøre både katolikker og journalister. Der resten av Europa i hovedsak mente at intelligent styre og demokrati med allmenn stemmerett var uforenelige, var Napoléon III av den overbevisning at han hadde lyktes i å innføre begge deler.<ref>Side 527–528, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Charge of the Light Brigade.jpg|miniatyr|venstre|Britene viste en særdeles mangel på kompetanse blant lederne under Krimkrigen. Her et maleri fra [[slaget ved Balaklava]]. {{Byline|[[Richard Caton Woodville (1856–1927)]]|type = Malt av}}]]
Russland og Det osmanske rike hadde en lang tradisjon med kriger, og krigen som medførte Hellas' selstendighet i 1828–1829 var den siste i en lang rekke. Da Russland ønsket å overta [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]] fra tyrkisk kontroll, var Frankrike og Storbritannia på tyrkisk side. Frankrike hadde en sterk tilstedeværelse i Midtøsten, og Storbritannia ville at Det nære østen skulle være fri fra russisk kontroll. Russland erklærte Det osmanske rike krig i 1853, og Frankrike og Storbritannia deltok i 1854, sammen med Piemonte, som sendte en symbolsk styrke. Storbritannia lyktes i å blokkere Russlands havner både i Baltikum og ved Svartehavet, og franske og russiske styrker gikk inn på [[Krimhalvøya]], der mesteparten av kampene sto.<ref>Side 544–545, Colton, Palmer</ref> Russland trakk styrkene fra Valakia og Moldova for å møte det fransk–britiske angrepet, og Østerrike svarte ved å rykke inn i Valakia og Moldova. Nikolai I ble provosert av Østerrike, som han selv hadde hjulpet mot Ungarn i 1848–1849 og til å forhindre en tysk samling uten Østerrike i 1850.<ref>Side 233, Evans</ref>

Krimhalvøya ble valgt av Napoléon III fordi man lett kunne ordne forsyninger, slik at han ikke ville gjenta sin onkels feil. De fransk–britiske styrkene lyktes i å vinne mot en større russisk styrke, men krigføringen ble fort skadet av feilinformasjon. Spesielt viste britiske ledere seg som sterkt inkompetente, ettersom flere ledere hadde kjøpt posisjonene sine, og ofte ikke hadde noen militær erfaring.<ref name="totresyv">Side 234–237, Evans</ref> Dette ble spesielt åpenbart under [[slaget ved Balaklava]], der en rekke engelske kavalerister red feil vei inn i en russisk kanonade. Inkompetansen blandet med dårlig hygiene som medførte sykdom, gjorde at mange døde under krigen. Det var særlig [[Kolerapandemien i 1846–1860|kolera]] som tok livet av mange, og sykepleieren [[Florence Nightingale]] observerte at flere døde av sykdom enn av kuler.<ref name="totresyv" /> Nightingale jobbet mye i de allierte styrkenes sykehus med å redde soldater, og erkehertuginnen [[Prinsesse Charlotte av Württemberg|Elena Pavlovna]] hjalp til på russisk side, der forholdene ikke var stort bedre. Også russerne slet med inkompetente ledere, men i tillegg var våpnene og båtene gammeldagse i forhold til de franske og engelske. Da Nikolai I døde i 1855, valgte [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] en mer fredelig løsning, og han og [[Lord Palmerston]] lyktes i å forhandle frem en fred. Russland tapte lite territorielt, men de måtte leve med at de nå ikke lenger var en styrke i vesteuropeisk politikk, og at Frankrike på sin side hadde blitt en ny styrke.<ref name="totresyv" />